Julia og Viggo Larsen

Landsbyliv

2011-11-15T19:28:00.001+01:00

Huset vårt i Magugu

Vi har snart bodd i Magugu i tre kvart år, og jeg tror vi trygt kan si at vi begynner å vende oss til å bo i en landsby. Magugu er vel ikke akkurat det man typisk tenker på når man sier landsby, hvor noen få enkle hus er spredt utover uten strøm eller innlagt vann. Huset vårt er ganske fint og moderne etter tanzaniansk standard om enn ikke etter norsk standard. Vi har strøm, et gjerde som sikrer oss en viss form for privatliv, selv om det ikke er noe som hindrer innsyn (ennå), og Magugu vokser fort med nye hus som spretter opp overalt. I Norge ville vi det nok være naturlig å kalle Magugu et tettsted.

Det finnes ofte skuelystne barn ved gjerdet vårt...

...og ganske ofte får de komme inn å leke

Det er tungt arbeid å fylle opp tønna
med vann på kjøkkenet

Selv om Magugu kanskje ikke er en typisk landsby, så er det fortsatt flere ting som gjør livet litt annerledes enn livet i byen. Den viktigste forskjellen er at vi ikke har innlagt vann. Vi har vann i elleve 40-literskanner ute, i en 200-literstønne inn på kjøkkenet og en 50-litersbøtte på badet. Det betyr både at vi må være påpasselige med å få henta vann før vi går tom og at vi har en del arbeid med å få vann inn i huset i og med at vi ikke har vannrør. Vann får vi enten ved å betale noen for å hente vann på sykkel, eller ved at nattevakta vår fyller vann med slange fra nabotomta (når det en sjelden gang er mulig), eller ved at vi samler opp regnvannet som kommer ned fra taket, slik vi har gjort det de siste to kveldene. Vi har hatt mange små
husprosjekter siden vi flytta inn i mars, og det neste prosjektet på lista vår er å få satt opp takrenner og vanntank til oppsamling av regnvann, slik at vi slipper å samle det inn i bøtter og spann. Videre håper vi sette opp et vanntårn i håp om at vi etter hvert kan få vann inn på tomta og innlagt vann i huset. Vanntårnet er nødvendig for å få opp vanntrykket. Vannet pumpes fra en tank på bakkenivå opp i en tank i vanntårnet og derifra føres vannet inn i huset.

Vi vet ikke når det blir mulig å få vann inn på tomta, så inntil videre får vi nøye oss med kannene, tønna og bøttedusjen...

Håndvaskestasjon

Bøttedusjen vår

Rebekka Juanita Larsen

2010-04-05T16:46:00.007+02:00

Torsdag 25. mars klokka 23 kom Rebekka Juanita Larsen til verden. Hun veide 2910 gram og var 45 cm lang og utrolig vakker da hun ble født. Både storebror og foreldre er glade for og stolte over vår lille prinsesse.

Julia hadde premature veer allerede 2 måneder før fødselen, og veene fortsatte i månedene fram mot fødselen. Da vi dro inn til sykehuset den 25. hadde Julia veer, men kort tid etter at vi kom dit stoppet veene. Vi gledet oss veldig til å få fødselen overstått og var derfor glade da fødselslegen bestemte at det var best å ta vannet, sånn at vi ikke skulle risikere å få en hjemmefødsel. Etter at jordmor tok vannet, tok det mindre enn 20 minuter før fødselen var overstått.

Bildet over ble tatt 10 minutter etter at Rebekka ble født. Vi har lagt ut flere bilder på fotoalbumet vårt (Klikk her for å se).

Rebekka har fått mellomnavnet sitt, Juanita (uttales “wanita”), fra sin amerikanske oldemor, som gikk bort tre uker før Rebekka ble født. Det er trist at vi ikke får være sammen med Juanita, når vi reiser til USA i august, men vi er glade for at Rebekka kan være et minne for oss om tiden vi fikk sammen med Juanita.

Tid for å feire

2009-09-29T14:32:00.002+02:00

For litt over to uker sida avslutta vi den tredje uka av en serie på tre uker med ortografiseminarer. Den siste uka i mars så vi på vokallydene i mbugwe, i august så vi på konsonantlydene, og i september så vi på tone.
Etter tre uker hvor vi har sortert hundrevis av kort om og om igjen, lest og sammenlignet ordene på hvert av kortene, sjekket at oversettelsen av hvert ord er korrekt, og ikke minst har lært mange ting om lydene i mbugwe, var det tid for en fest.

Først hadde vi et festmåltid, og deretter fikk alle deltagerne mulighet til å si litt om hva de synes om ortografiseminarene. Alle uttrykte stor begeistring for det de hadde fått være med på. Selv om det ennå er en stund til vi kan begynne med å oversette, så uttrykte de glede over ha fått være med på å legge en del av grunnmuren for arbeidet. Uke for uke hadde de lært om hvordan mbugwe faktisk er forskjellig fra swahili og derfor trenges å skrives annerledes enn swahili. De hadde fått oppdage at mbugwe har to ekstra vokallyder i forhold til swahili, at mbugwe har både korte og lange vokaler (i motsetning til swahili), og at vi trenger å skrive noen spesialtegn for tone (i motsetning til swahili). Julia og jeg delte også noen ord om hvor glade vi var for å vært med på tre seminarer sammen med de 13 deltagerne og for alt det vi har oppnådd i løpet av de tre ukene.

Helt til slutt fikk alle deltagerne et diplom som bevis på deres deltagelse i å utvikle et alfabet for mbugwe og en kopi av alfabetarket vi hadde laget. Alfabetarket hadde et ord og bilde for hver vokal og konsonant i alfabetet. Nå gjenstår det å teste det ut og å jobbe videre med skriveregler. Når vi kommer tilbake til Tanzania, etter et år i Norge, regner vi med å arrangere tre nye uker med seminarer for å utvikle skriveregler.

Rudolf tilbake fra ferie med nye krefter

2009-07-07T12:36:00.001+02:00

Siden begynnelsen av mars har vi hatt travle dager. Vi har arrangert ett seminar og deltatt på seminar, med alle de forberedelsene det har innebært, vi har kjørt bil til Kenya og vi har reist med fly til Oregon, på USAs vestkyst (10 timers tidsforskjell og 25 timers reise). Midt opp i alt dette har vi vært plaga av en del sykdommer, og særlig Julia har slitt mye med hodepine, kvalme, lite energi i tilleg til at hun har hatt lungebetennelse i begge lungene (1 uke på sykehus i Nairobi). Daniel har hatt en runde med feber, men har ellers slippi billig unna, mens jeg har hatt verkebyll på venstre albue og seinere i høyre nesebor. Verkebyllen jeg hadde på albuen så ikke så pen ut, men plaga meg ikke så veldig mye. Verkebyllen jeg hadde i neseboret gjorde derimot nesa mi veldig øm. Det begynte med tre kviser i det ene neseboret, som utvikla seg til ei stor, hoven, skjeiv og rød nese med hevelse opp mot øye om morgenen.

Jeg har aldri tidligere i mitt liv vært plaget med verkebyller, men nå har jeg altså hatt to med to måneders mellomrom. Forhåpentligvis kan vi alle være friske framover. Nå har vi akkurat kommet hjem etter tre uker sammen med Julias familie i Oregon, hvor vi feiret bryllupet til Julias søster, Pamela. Det var veldig fint å få være sammen med familie og å få slappe av å lade batteriene litt igjen. Selv om vi har travle måneder foran oss fram til november, tror at vi står bedre rusta mot sykdom nå som vi er uthvilte.

I morgen reiser vi til Kenya for å være med på årsmøte med alle kollegene våre fra Tanzania og Uganda. Selv om en del av tida der vil gå med til arbeid, kommer vi også til å få rikelig med tid til å kose oss sammen med kolleger, bli fornyet og forfrisket gjennom lovsang og undervisning samt tid til å slappe av. På årsmøtet kommer vi også til å møre norske venner, som ønsker å finne ut om de kanskje slutte seg til bibeloversettelsesarbeidet i Tanzania, og når årsmøtet er over, blir de med oss hjem til Babati.

Videre skal vi ha besøk av en annen norsk venn som vurdere å komme for å hjelpe oss med å analysere grammatikken i mbugwe. Vi skal arrangere to ortografiseminarer, delta på kurs i Dodoma, undervise på kurs og ha planleggingsdager. Fram til november er det kun i oktober måned at vi ikke har helt konkrete planer for spesielle aktiviteter. Vi får prøve å være forsiktig, så vi ikke får en ny runde med sykdom og lite krefter. Vi har en pilates-DVD og kjøpte to treningsvideoer til mens vi var i USA, så nå er planen å ha familietrim i stua et par ganger i uka med Cardio Dance Blast, Latin Rythm Workout, Pilates.

Vår første lille milepæl

2009-04-04T09:24:00.001+02:00

Denne uka har vi arrangert et fire dagers ortografiseminar, dvs. et seminar hvor vi sammen med en gruppe på 13 mbugweer har studert lydene i mbugwe for å finne ut hva som er den beste måten å skrive mbugwe på. Denne uka har vi studert vokallydene. I mai skal vi studere konsonantlydene og i september tone (i tonespråk kan forskjellig toner på et ord endre dets betydning fullstendig). I løpet av uka har vi sett på hvor mange vokallyder som finnes i mbugwe, hvilke vokalkombinasjoner som tillates i et ord, om det er kontrast mellom korte og lange vokaler (som f.eks. pinne/pine på norsk) og om det finnes diftonger (som f.eks. ei/au/oi på norsk).

Før vi begynte seminaret på tirsdag trodde alle deltakerne, som alle andre mbugweer, at mbugwe kun har 5 vokaler i likhet med swahili (a, e, i, o, u), men i løpet av seminarets første dag oppdaga vi at mbugwe har 7 vokaler (norsk har 9 vokaler: a, e, i, o, u, y, æ, ø, å). På forhånd hadde vi fått en liste med 1700 ord på swahili oversatt til mbugwe, hvor et par mbugweer
oversatte og intuitivt stava ordene ved å bruke bokstavene fra swahili. På seminarets første dag sammenligna vi ordene på korta og spurte deltagerne om ord som var stava med samme vokal hørtes ut som samme vokal eller to forskjellige vokaler. Da oppdaga vi at vokallydene som var stavet med "e" egentlig var to forskjellige lyder og at vokallyden som var stava med "o"
også var to forskjellige lyder.

For min del ble ikke uka helt som planlagt. I forrige uke oppdaga jeg noe som så ut som en kvise på den venstre albuen min, men ettersom dagene gikk utvikla den seg til en rød, hoven og øm verkebyll. Ved lunsjtid på tirsdag var armen min hoven fra albuen til håndleddet, så jeg satte meg på en buss og dro til Arusha for å gå til doktoren. Etter 5 dager med sprøyter og piller begynner armen og bli bedre igjen, så forhåpentligvis vil legen være fornøyd med utviklinga når vi drar til Arusha igjen i dag.

Heldigvis har veilederen vår vært her denne uka, slik at Julia ikke var helt aleine om å lede seminaret, og om ikke annet så fikk jeg i hvert fall bidratt med forberedelsene av seminaret. I ukene som kommer vil vi komme til å forberede oss til et helt annet slags seminar som vi skal delta på i Nairobi i tre uker fra slutten av april til begynnelsen av mai. Dit reiser vi sammen med to mbugweer og deltagere fra to andre oversettelsesprosjekter. Vi har ikke noe ansvar for å arrangere dette seminaret, men skal sammen med våre to mbugwe-venner studere grammatikken i en sammenhengende tekst (i motsetning til grammatikken i en setning, som er det man oftest studerer når det gjelder grammatikk).

Endelig ny bil

2009-02-10T20:30:00.002+01:00

Som alle dere som følger oss jevnlig veit, så har vi hatt ufattelig mye problemer med den gamle bilen vår. Det siste og verste av alle problemene fikk vi da vi var på vei til Arusha, for å fly hjem til Norge på juleferie. Etter at vi kom tilbake til Tanzania var jeg i Arusha i 2 uker og sørget for
at mekanikeren hadde alle delene han trengte for å reparere bilen før jeg endelig kunne ta den med meg hjem.

Etter at jeg kom hjem var vi veldig klare for å finne oss en mer pålitelig bil og satte i gang å leite på Internet med en gang. Vi ba også vår "operations manager" i Dar es Salaam om å se etter bil for oss. Han så først på noen biler som Julia hadde funnet på nettet, men fortsatte å leite andre
steder sammen med en mekaniker. Etter bare noen få dager fant de en god bil, en Toyota Landcruiser stasjonsvogn, og vi bestemte oss for å slå til.

På turen til Dar es Salaam for å hente bilen, kjørte jeg Land Roveren vår til Arusha for å få den klargjort for salg. På vei opp ble frontruta truffet av en liten stein, noe som resulterte i en fin liten sprekk, som fortsatte å vokse mens jeg fortsatte å kjøre. Det var veldig irriterende, men det var vel ikke mer enn hva vi kunne vente fra en bil som har gitt oss så mange frustrasjoner (ikke det at det var bilens skyld selvfølgelig).

Da vi kjøpte den forrige bilen, gjorde vi den feilen at vi stolte på selgeren, fordi vi kjente ham litt og fordi han var mekaniker, men det viste seg at hans vedlikeholdsstandard ikke holdt mål. Problemet var at vi ikke hadde noen steder å ta bilen til for å få sjekket den, siden vi var
langt unna nærmeste større by med et godt verksted. Den gangen bestemte vi oss for å se etter bil i Dar es Salaam, slik at vi kunne få den sjekket av en godt kvalifisert mekaniker. Vi fikk den nye bilen anbefalt av ham, og den virker å være i god stand, så nå håper vi bare at den ikke har noen overraskelser på lager for oss. Noen reparasjoner må vi selvfølgelig regne med når vi kjører på veiene her i området, men vi regner med å slippe å like mange og alvorlige reparasjoner på Landcruiseren som vi har hatt på Land Roveren dersom vi er flinke til å vedlikeholde den (og det har vi jo tenkt å være).

Daniel var lykkelig da jeg kom hjem med ny bil og sa "bil, bil, bil". Han har vært veldig interessert i biler i det siste, men selv om han har vært glad i Land Roveren har han aldri vist samme begeistring for den som han gjorde da jeg kom hjem med Landcruiseren. Til og med før han kom inn i bilen var han begeistret, men etter at han så alle knappene og bryterne inne bilen
var han helt i fyr og flamme. Og selv etter at han hadde fått boltre seg en god stund, lot han meg ikke ta ham ut av bilen.

En skikkelig tålmodighetsprøve

2009-01-19T18:41:00.001+01:00

Vi hadde fine dager i Norge både hjemme på Husøy, på Hermon høyfjellssenter og på besøk hos venner. Daniel koste seg sammen med Bestemor, Bestefar, onkel, tante, kusiner og andre. Snøen og kulda blei en liten utfordring. Det er ikke så greit å måtte ha på seg flere lag med klær når man ikke liker å kle på seg i det hele tatt. Det blei noen skikkelig raserianfall, men etter at vi kom oss ut gikk det som regel greit. Så foruten vinterdressen synes Daniel det var veldig fint å være i Norge.

Daniel har vært tydelig på at han er glad i musikk helt siden han var rundt 6 måneder gammel. Så snart han hører musikk begynner han å danse. Det kombinert med at han elsker og trykke og vri på alle mulig knapper og brytere (Bestemor og Bestefars TV, DVD etc. fikk gjennomgå), gjorde at vi synes et lite keyboard måtte være den perfekte julegave til Daniel. Daniel blei veldig begeistra og lærte oss alle noen nye dansebevegelser.

6. januar var det tid for å reise tilbake til Tanzania, men det skulle ta tid før vi kom helt hjem til Babati. Da vi reiste opp til Arusha dagen før vi fløy til Norge brøyt nemmelig bilen sammen. Girkassa gikk tom for olje og vi måtte taues de siste 80 kilometerne til Arusha. Vi hadde håpet at bilen skulle være fikset til vi kom tilbake Tanzania, men det skjedde dessverre ikke. Mekanikeren hadde tatt ut girkassa og hadde tatt delene fra hverandre, men hadde ventet på at vi skulle komme tilbake for å kjøpe inn delen som han trengte. Etter én uke fikk Julia og Daniel muligheten til å sitte på til Babati med noen venner, så siden tirsdag i forrige uke har jeg vært aleine i Arusha. I morgen, trodde imidlertid mekanikkeren at bilen ville være ferdig ved lunsjtider, så da håper jeg at jeg endelig kan reise hjem til Babati. Julia har begynt å se etter ny (brukt) bil, så vi håper at vi forholdsvis snart kan bytte ut denne bilen som har gitt oss så mange frustrasjoner. Det største hinderet som gjenstår nå er å få solgt den bilen vi har. Jeg kvier
meg voldsomt for den jobben. Det er jo ikke akkurat enkelt å anbefale en bil vi har hatt så mange problemer med. Vi håper at vi kan finne én som veit hva slags bil han kjøper og at vi kan få solgt bilen for det den er verdt.

Ny gressklipper

2008-12-08T13:27:00.000+01:00

Det høres kanskje litt råflott ut, men vi har tre vakter som jobber for oss og en hushjelp (som er mbugwe). Det er jo ikke akkurat vanlig å ha hushjelper og vakter i Norge, så sant man ikke er veldig rik, og det samme er vel egentlig tilfelle her i Tanzania. Forskjellen er bare at hjemme i Norge er vi ikke spesielt rike, mens her i Tanzania har vi langt mer enn gjennomsnittet av befolkningen. Nå er det selvfølgelig ikke sånn at vi har ansatt folk til å hjelpe oss for å vise naboene våre vår velstand eller bare fordi vi har råd til det, men her i Tanzania, og Afrika generelt er det en forventing om at man hjelper andre når man er så heldig at man har mulighet til det. Det er godt å ha noen til å hjelpe til litt i huset og til å passe på Daniel, siden vi ikke har noen barnehage for ham. Det gjør at både Julia og jeg kan arbeidet samtidig. Det er også godt å ha en vakt her om natta, sånn at vi kan sove i forvisning om at vi er trygge, men strengt tatt trenger vi ikke vakter her i løpet av dagen, selv om det er deilig å få hjelp til hagearbeid og annet. Når vi allikevel har bestemt oss for å ha vakter her hele tiden er det nettopp fordi at vi som ”rike” utledninger har mulighet til å gi arbeid til noen som virkelig trenger en inntekt til å kunne forsørge for familien sin.

Til tross for at vi har vakter her om dagen er det vanskelig å få klippet gresset ofte nok i løpet av regntida. Huset vi leier har stor hage, og regnet gjør at gresset fort blir høyt. Den lokale måten å klippe gresset på er utrolig slitsom (se det første bildet). Vi vil ikke at vaktene våre skal slite seg helt ut, men vil heller ikke at giftige slanger skal kunne gjemme seg i gresset på tomta vår, så derfor var jeg veldig fornøyd når jeg plutselig kom på en god løsning på problemet. Naboene våre er glade for å få gresset fra hagen vår til kuene sine, så det slo meg at vi kunne spare en del arbeid dersom kuene kom inn til oss istedenfor at vi først klippet gresset og brakte det til dem. To forskjellige naboer har fire kuer hver, til sammen fire fullvoksne kuer og fire kalver, og da jeg foreslo for dem at kuene kunne komme inn til oss for å spise var de glade og veldig overraska. Noe lignende har aldri blitt foreslått av dem som har bodd her tidligere. Og som en ekstra bonus får vi gratis gjødsel til grønnsakshagen vår. Løsninga var jo rett og slett genial. Vi får klippet gresset uten at vaktene våre sliter seg ut, får gratis førsteklasses gjødsel og veldig fornøyde naboer.

"...jul i et fremmed land..."

2008-12-03T13:13:00.000+01:00

Her i Babati er det sannelig ikke mye som minner om jul. Hadde det ikke vært for at kalenderen viser at det er desember, så hadde det ikke vært mulig å se tegn på at det er adventstid. Men siden det faktisk er desember, har jeg funnet fram julemusikken vår (på iTunes) og spiller Oslo Gospel Choir, Johnny Cash, Aage Kvalbein og Iver Kleive m.m. Anbefaler forresten sistnevnte, Aage Kvalbein og Iver Kleives ”Julemeditasjoner” er et nydelig instrumentalalbum.

Nei, her i Babati er det ingen julepynt i gatene eller butikkene og sjelden julemusikk over høytalerne. Hjemme i Norge synes jeg ofte det blir for mye julemas og at det begynner alt for tidlig, men når sant skal sies tror jeg at jeg foretrekker litt for mye og for tidlig mot lite og ingenting. Her har vi hatt regntid (den korte regntida) i en måneds tid, men det betyr ikke at det regner hele tida. Da regnet først satte inn, regnet det jamt i tre dager, men siden det har vi hatt noen dager med regn og mange dager med sol. Det blir vel kanskje mer regn når den lange regntida setter inn, når enn det kommer til å være. I Iringa, hvor vi gikk på språkskole, varte den lange regntida fra begynnelsen av februar til slutten av april, men hvert sted er forskjellig, og regnet setter visst nok inn til forskjellig tid fra år til år også, så vi får vente å se.

En ting er imidlertid sikkert, lite eller mye regn, veiene blir verre i løpet av regntida, noe bilde over viser tydelig. Vi ønsket å benytte anledningen til å besøke en kirke i en av mbugwe-landsbyene før regnet gjorde det helt umulig å kjøre dit. Det viste seg imidlertid at vi var for seint ute allerede. Først hadde vi en punktering (vår aller første), noe som er litt kjedelig når du er kledd for å gå i kirken. Etter at vi hadde fått byttet dekk, kjørte vi videre og hadde bare et par kilometer igjen til kirka da vi kom til en liten gjørmepytt. Uten den helt store erfaringen med firehjulsdrevene biler og kjøring i vann og gjørme gøyv vi løs på utfordringa, og det var det. Vi ble stående og spinne og kom oss ikke ut før vi fikk hjelp av sju karer, som dytta oss ut. Du har et forferdelig dårlig forhandlingsutgangspunkt når du sitter fast i gjørma og ikke kommer noen vei. Da er det de som tilbyr seg å hjelpe som sitter med alle de gode korta på hånda, så da er det bare å bukke, takke og betale for hjelpa. Vi betalte litt mer enn det jeg synes var rimelig (nesten en dagslønn for en vakt til hver av våre syv hjelpere), men det var ikke verre enn at vi kunne leve med det. Til gjengjeld ble de som hjalp oss skikkelig våte og gjørmete. De dyttet oss tilbake der vi kom fra, og vi tok turen hjem igjen uten at vi kom oss i kirka den søndagen. Vi får nok prøve igjen om noen måneder, når forholda er litt bedre…

Vi har begynt å lære mbguwe

Vi trodde vi skulle ha kommet i gang å lære mbugwe langt tidligere enn i slutten av november, men mange ting tar lengre tid enn det man skulle forvente når man bor i Afrika, så nå er vi glade for å endelig være i gang. Vi har to forskjellige språkhjelpere, som kommer en gang i uke hver. Begge er velutdannede mbugwe-menn med gode jobber, men vi har vært heldige til å få dem til hjelpe oss mens de har ferie. Det kan hende at de kan fortsette å hjelpe oss etter at de begynner å jobbe igjen i januar også, men antagelig må vi se oss om etter minst én ny språkhjelper i da. Be gjerne om at vi skal finne én eller to mbugweer som har mulighet til å hjelpe oss med språklæring her i Babati.

Ja-ja, om det er julestemning eller ikke i Babati, så klager ikke vi. Vi skal nemlig hjem til Norge til jul, så da blir det nok julestemning lell, og selv om adventstida ikke markeres så voldsomt her i Babati, tenker jeg nok at vi skal klare å komme i den rette stemninga også i framtida når vi kommer til å feire jul her i sommervarmen. Jul handler heldigvis ikke først og fremst om julepynt, julemusikk, julemat, vintervær og julepresanger, men først og fremst om Guds gave til oss, Frelseren som kom til oss i skikkelse av et lite barn. Med det som fokus har vi stor grunn til å feire jul uansett om omgivelsene våre hjelper oss til å komme i den rette stemningen eller ikke.

God jul, alle sammen!

Ferie... og travle oktoberdager

2008-11-04T15:11:00.000+01:00

Det er allerede blitt november, og etter en innholdsrik oktobermåned har ting begynt å roe seg litt ned. Den største begivenheten for oss var å ha besøk av Julias foreldre og lillebror i 2 uker. Det var deilig å ha litt ferie, å være sammen med familie og å se Daniel sammen med sine amerikanske besteforeldre og onkel. For det meste holdt vi oss i Babati, men det ble selvfølgelig tid til en liten safari, som seg hør og bør når man har gjester. Julias mor fikk ønsket sitt oppfylt om å se løver, og Viggo var veldig fornøyd med å få se geparder, nesehorn og flamingoer for første gang. Her i Babati slappet vi av hjemme i huset vårt, men tok også noen turer til byen og klatret opp fjellet som ligger bak huset vårt.

Selv om vi hadde ferie ble det ikke bare hvile. Vi dro begge en tur til Magugu for å snakke med en katolsk prest, og Viggo måtte besøke flere offentlig kontorer for å forberede språkundersøkelsen som vi skulle foreta uka etter, og han måtte også stikke innom skattemyndighetene for å betale veiavgift. Svigerfar ble med til noen av kontorene og fikk også med seg den sida av Tanzania. Og bilen ga oss dessverre nok en gang en hodepine. Vi var urolige for at den skulle bryte sammen mens Julias foreldre var her og også for at den ikke skulle være i orden når vi fikk besøk av en kollega uka etter at Amerika-gjestene hadde reist hjem. Heldigvis gikk alt bra. Den bakre støtfangeren ble senka til sin normale høyde, og vi fikk skifta ut radiatoren og oljeavkjøleren.

På bloggen til Julias far (http://kentslife.blogspot.com/) finner du mange bilder og kan lese en hel serie innlegg om hans inntrykk av landet vi bor i.

Dagen før Julias foreldre reiste hjem fikk vi besøk av Bernadette, som hjalp oss å gjøre språkundersøkelser i mbugwe-området. Vi var interessert i å lære mer om hvordan mbugwe-språket står i forhold til nasjonalspråket swahili, og var glade over å se at mbugwe fortsatt har en sterk stilling i landsbyene. Vi besøkte 3 kontorer for lokale myndigheter og 4 landsbykontorer hvor vi foretok intervjuer med lederne og planla gruppeintervjuer med landsbybeboerne.

Så snart språkundersøkelsene var unnagjort og Bernadette hadde reist tilbake til Dar es Salaam, hadde vi en rekke andre oppgaver å ta fatt på. Viggo måtte lage arbeidskontrakter for vaktene våre på swahili. Det var en formidabel oppgave, men han kom seg igjennom til slutt. På lørdag hadde vi innvielsesfest sammen med norske og amerikanske venner. Selv om vi alt har bodd her i Babati i 3 måneder, var det først for en ukes tid siden at vi fikk det siste av møbler på plass. Det tar tid å skaffe seg møbler når du selv må designe (finne design) møblene dine, så må vente flere uker på at tømmeret til møblene skal tørke og så på at arbeidet skal gjøres. Vi hadde en veldig fin dag og kunne takke Gud for gode venner og et fint sted å bo.

Nå begynner vi å komme inn i normal gjenge igjen. Vi hadde håpet å komme skikkelig i gang med å lære mbugwe denne uka, men vi trenger fortsatt å finne en egnet språkhjelper her i Babati. Forhåpentligvis kan vi fortsatt begynne denne uka. Ellers så tar vi sikte på å organisere flere ordinnsamlingsgrupper. Vi har allerede hatt en økt, og gleder oss til å fokusere mer på språkarbeidet igjen.

Vi trenger ny bil

2008-09-22T20:03:00.001+02:00

Nå har vi bestemt oss: ”vi trenger en ny bil”. Vi er veldig glade for at vi har hatt bil siden april, og den har hjulpet oss til å komme på plass i Babati samt å frakte oss til forskjellige steder i Tanzania så vel som til årsmøte vi hadde i Kenya. Etter hver har det imidlertid blitt for mange bilsammenbrudd, og vi har brukt mer tid, penger og energi på denne bilen enn det vi synes er rimelig. Vi er jo trass alt her for å drive med språkutvikling og bibeloversettelse. Det er allerede nok av ting som tar tid bort fra arbeidet.

(Digresjon: I forrige måned brukte jeg f.eks. fem og en halv time på å forklare el-verket at regninga vi hadde fått var riv ruskende gal, og selv om vi til slutt ble enige, måtte jeg bruke én time igjen i dag, fordi feilene fortsatt var der på regninga for denne måneden. (Jeg høres kanskje frustrert ut, men jeg føler meg ikke så verst. Jeg begynner å vende meg til at ting tar mer tid her enn det som er vanlig hjemme i Norge)).

Som sagt, ting tar tid, men vi føler at når det gjelder bil, så trenger vi én mer pålitelig og mindre tidkrevende bil. Siste reparasjon vi hadde på bilen tok 2 uker, og til sammen tilbrakte jeg 8 dager i Arusha, uten å få utført noe særlig arbeid. Veiene her vi bor er veldig røffe, og det tærer noe voldsomt på bilene å kjøre på veien her etter hvert som de blir gamle. Det er snakk om at hovedveien gjennom Babati skal asfalteres både nordover og vestover, og det håper vi virkelig kommer til å skje, men inntil vi ser resultater tør vi ikke tro at der er sant. Det er blitt satt av penger i budsjettet til å legge asfalt adskillige ganger tidligere uten at det har ført til resultater. Uansett vil det komme til å ta en del år før alt arbeidet er ferdig.

Med all mulig respekt for Land Rover entusiaster, så er det kun en bil som duger på de røffeste veiene, og det er den såkalte Toyota Landcruiser hardtop (70-serien) (det var vel kanskje ikke så veldig respektfullt). Så drømmen nå er at vi skal være i stand til å bestille én slik bil om ikke så altfor altfor lenge. Fra vi bestiller den til vi kan sette oss i bilen vil det imidlertid ta en stund, fordi ventelista hos Toyota i Japan er veldig lang (dette er en veldig populær bil av den enkle grunn at den er en skikkelig arbeidshest og den bilen som er best egnet til røft terreng og dårlige veier).

Vel, vel, vi får se om det kan bli virkelighet av drømmen…

Møt Simba og Lady

2008-09-03T14:39:00.004+02:00

Vi hadde fine dager og en veldig bra planleggingsøkt mens vi var i Dodoma. Vi har lagt konkrete planer for hva vi skal gjøre i tida fram mot februar, så nå skal det bli spennende og utfordrende å sette dem ut i live. Vi kommer til å fortsette med å lære swahili, skal begynne å lære mbugwe (foreløpig har vi bare lært noen få ord), skal fortsette å utvide kontaktnettverket vårt, skal gjøre opptak av forskjellige typer tekster og analysere dem og mye mer.

Reisa ned til Dodoma tok ikke så lang tid som vi hadde forventa (5,5 timer istedenfor 7 timer), og veien var ikke fullt så ille som vi hadde frykta. Til tross for det gikk det hardt utover bilen, så når vi kom fram til Dodoma måtte vi ha bilen på verkstedet. På vei hjem gikk dynamoen i stykker, så nå er Viggo i Arusha for å få satt inn ny dynamo og få gjort noen flere reparasjoner som det var behov for, mens Julia og Daniel er hjemme i Babati.Da vi kom tilbake til Babati på lørdag, fikk vi vite at vi kunne få valpene, som vi hadde bestilt, samme kveld, så Viggo dro av gårde for å hente dem. Vi tenkte at vi skulle gi dem navn på swahili, men endte opp med å kalle hannvalpen ”Simba” (swahili for ”løve”), mens hunnvalpen heter ”Lady”. De er en blanding av rhodesian ridgeback og labrador. Lady likner mest på moren sin (ridgeback), mens Simba mer tydelig er en blanding. Foreløpig synes vel de fleste at de er mer søte enn avskrekkende, men etter hvert som de vokser opp håper vi at de vil kunne gjøre en god jobb som vakthunder og skremme bort uvelkommene gjester. Vi hadde gledet oss til å se Daniel sammen med valpene våre, men så langt har nok reaksjonen hans vært noe blandet, alt fra mild redsel (første dagen), til glede og sjalusi. Vi håper at det går seg til etter hvert slik at han kommer til å sette pris på dem uten å føle at de konkurrerer med ham om oppmerksomheten vår.

Våre første møbler til vårt nye hjem

2008-08-26T14:26:00.001+02:00

Vi har bodd en måned i vårt nye hjem nå og litt etter litt begynner ting å falle på plass. Alt tar selvfølgelig mye lengre tid en det man i utgangspunktet forventer, men vi begynner etter hvert å få forventningene våre tilpasset virkeligheten, slik at vi ikke lenger blir overraska når noe vi hadde planlagt skulle ta 1 time, tar 2, 3 eller 4 timer, for ikke å si 1 dag. Vi venter fortsatt på å få flere møbler på plass, men i går fikk vi våre aller første (egne) møbler. Vi har for så vidt hatt en sofa og to sofastoler siden vi flytta inn i huset, men disse møblene låner vi bare. Etter at vi den siste måneden har sovet på gulvet på en madrass, fikk vi endelig ei seng (og et skrivebord uten stol) i går. Spisestuebordet og stolene vi har bestilt regner vi med at skal være ferdige om et par uker, og neste gang vi drar til Arusha skal vi bestille sofa.

Det er deilig å endelig ha kommet i gang med arbeid. Mye av arbeidet foregår foreløpig hjemme, med studier av lingvistikk, mbugwe og swahili (ja, vi er ferdig på språkskolen, men læringa fortsetter). Vi har imidlertid også tatt mange turer inn i mbugwe-området og kommer til å fortsette med det. Forrige uke var vi i en mbugwe-landsby og snakka med enka til den siste lederen for mbugwe-folket. Hun serverte oss et måltid på tradisjonelt mbugwe-vis og fortalte oss et par historier på mbugwe, som vi gjorde opptak av. Dattera til denne kvinna begynte for et par uker siden å hjelpe oss med arbeid i huset. 4 dager i uka hjelper hun oss med husarbeid og passer litt på Daniel, slik at vi begge blir frigjort til å gjøre annet arbeid. Hun er også en flott resurs for oss til læring av mbugwe og til språkanalyse og kulturstudier. I går hjalp hun oss å oversette én av historiene som moren hennes fortalte oss til swahili og å skrive den ned (selv om det ennå ikke finnes noe etablert skriftspråksnorm).

I morgen reiser vi til Dodoma for å møte veilederen vår. Sammen skal vi legge planer for prosjektet vårt og det blir veldig spennende. Vi har noen planer allerede, men det skal bli godt å snakke med én som har mer erfaring på området enn det vi har. Vi gleder oss til å være i Dodoma i noen dager, men gleder oss ikke til kjøreturen ned dit. Vi er litt nervøse for om bilen kommer til å takle ca. 7 timer (hver vei) på dårlige veier, for ikke å nevne at vi ikke ser spesielt fram til all ristinga og støyen heller. Vi får folde hendene å stole på at Gud bringer oss velberga fram og tilbake.

Vi er ferdig på språkskolen

2008-06-18T21:41:00.003+02:00

For en snau uke siden hadde vi vår siste skoledag på språkskolen. Egentlig skulle vi ha vært ferdig med språkstudiene én uke tidligere, men så fikk vi en uke ufrivillig ferie i Dar es Salaam fordi bilen vår brøyt sammen på vei hjem etter 17. mai-feiring. Vi bestemte oss for å reise til Dar es Salaam for å feire 17. mai slik at vi kunne treffe og bli kjent med andre nordmenn i Tanzania. De fleste av de norske misjonærene hadde ikke tatt turen til Dar, men vi traff Kjersti og Lars Stensland, som jobber for NLM og som kommer til å bo én til to timer unna oss. De kom til Tanzania samtidig som oss, er på vår alder, og i likhet med oss tenker de å være i Tanzania i lang tid framover. Når bilen brøyt sammen en times tid utenfor Dar, var det Lars som tauet oss tilbake igjen, og til tross for at vi røyk tre slepetau på turen var Lars like blid og hyggelig. Som dere sikkert skjønner er vi veldig lykkelige for vårt nye bekjentskap.

Etter at språkskolen var unnagjort tok vi turen til Dodoma, Tanzanias offisielle hovedstad (Dar es Salaam er på mange måter en viktigere by, men Dodoma er altså hovedstad). Her skal vi være i to uker. I morgen skal vi på hjemmeopphold hos en tanzaniansk familie, og i de neste fem dagene skal vi bo sammen med dem. Det gir oss god mulighet til å teste språkferdighetene og til å lære mer om tanzaniansk kultur.

27. juni reiser vi nordover, mot Babati og mbugwe-folkets land. Vi skal møte en mbugwe-kirkeleder, skal se på hus, og skal prøve å bli kjent med området. Vi regner med å bruke ca. en uke der før vi reiser videre til Arusha (i nord), for så og etter noen dager å krysse grensa inn til Kenya hvor vi skal på konferanse sammen med kollegaene våre fra Tanzania og Uganda. Først etter konferansen, mot slutten av juli, regner vi med å slå oss ned i eller i nærheten av Babati.

3, 5, 7, 10, 20, … (skritt)

2008-05-06T19:18:00.001+02:00

Det har skjedd mye siden sist jeg skrev, og det er jo naturlig nok i og med at jeg ikke har skrevet på en god stund. Vi fikk ikke kjøpt bilen vi hadde håpet å kjøpe av noen svenske misjonærer, men til slutt fant vi allikevel en bil vi er godt fornøyd med. Vi kjøpte en Land Rover Discovery av han som driver campingplassen vi bor på. Han er mekanikker og har også to mekanikere som jobber for seg, og det synes vi var veldig betryggende.

Den største nyheten siden sist jeg skrev er at Daniel så smått har begynt å gå. Søndag morgen satte han ny rekord ved å gå 10 skritt (den gamle rekorden fra 3 dager tidligere var på 7 skritt), så jeg tenkte jeg skulle skrive et blogginnlegg med overskriften "10 skritt". Seinere samme dag gikk han imidlertid 20 skritt ved tre forskjellige anledninger. Nå stabber han rundt, men foretrekker for det meste å holde seg i møbler eller hendene våre. Han er fortsatt noe ustø når han går uten å holde seg fast, men utviklinga går bare en vei, så vi regner med at vi snart kommer til å måtte løpe etter ham.

I ettermiddag smakte Daniel sin aller første sjokoladebit. Julia hadde lagt fra seg en bit på skrivebordet uten å tenke på at Daniel kunne nå den. Så da gikk det bare slik det måtte, og Daniel stappet like godt hele biten i munn og hadde et herlig tilfreds uttrykk i ansiktet. Vi håper fortsatt å kunne holde tilbake på søtsaker, så vi får nok prøve å være litt mer forsiktige neste gang vi har lyst på sjokolade.

5 uker med Swahili og snart påskeferie

2008-03-16T20:30:00.000+01:00

I dag er det Palmesøndag og påsken står for døra, men før vi kan ta en ukes påskeferie, skal vi ha 4 dager til med undervisning. Vi har lært en hel masse: haugevis med nye ord og masse ny grammatikk hver dag og i tillegg har vi lært mye om kulturen i landet. Bildet nedenfor viser bunken med glosekort Julia og jeg laget i løpet av de fire første ukene og representerer vel ca. 75% av ordene vi hadde lært på det tidspunktet. Denne bunken er enda større nå og kommer nok til å fortsette å vokse for hver uke vi er her (tilsammen 16 uker + 1 uke ferie). I tillegg til å ha klasseromsundervisning har vi også hatt en del ekskursjoner. Vi har handlet frukt og grønnsaker på markedet, har besøkt en barneskole og barnehjem og har lagd tanzaniansk mat (inkludert slakting av kyllinger).

Vi har ikke fått kjøpt bil ennå, men det ser ut som vi kanskje kan få kjøpt en bil av noen svenske misjonærer. Dersom det er en bra bil, håper vi at vi kanskje kan få kjøpt den i påskeferien. Pengene som ble satt av til å kjøpe bil har vist seg å ikke være helt tilstrekkelig dersom vi skulle importere en bruktbil fra Japan, slik planene opprinnelig var. Vi får nemlig ikke skattefritak ved innførsel av bil, slik vi først trodde, og må derfor betale 65% skatt på bilen. Dersom vi får kjøpt bilen fra de svenske misjonærene, går imidlertid alt i orden, og vi kommer i havn uten at vi trenger å samle inn mer penger. Vi håper å kunne legge ut et bilde av bilen etter påske en gang...

Vi ønske dere alle en riktig God Påske!

Daniels 1-årsdag

2008-02-26T18:25:00.003+01:00

I dag er det et år siden vi ble velsignet med en nydelig liten gutt, så i dag har vi feira Daniels 1-årsdag. Vi startet dagen med frokost og dekorerte stolen til Daniel med ballonger. Det var stor stas, men det varte ikke lenge før ballongene sprakk. Etter lunsj ble det servert en stor flott kake. Den var dekorert som en fotballbane, etter fars ønske :)

Det ble bursdagssang både på engelsk, og norsk og Daniel fikk for en gangs skyld lov til å spise litt kake. Etter noen biter var han i kjempehumør, og humøret ble ikke dårligere da vi fant fram bursdagspresangen fra oss, boka "Baby's first Bible". Julia leste den for ham før det var tid for Daniels ettermiddagshvil, og boka falt i smak.

Det ble en dag med mye oppmerksomhet for en liten gutt og stor glede for to stolte foreldre.

Hektiske uker i Tanzania

2008-02-19T13:50:00.001+01:00

Vi har vært i Tanzania en uke nå, og det har vært hektiske dager. I løpet av ukene i Dar es Salaam lærte vi om forskjellige aspekter ved kulturen her i Tanzania, om å bo her, forskjellige sykdommer og deres symptomer og behandling. Den første uka var veldig intens med en tettpakka timeplan. Når vi ikke hadde andre ting på timeplanen, så var det plikta som foreldre som kalte. Heldigvis var programmet for de to påfølgende ukene litt roligere. Vi lærte veldig mye nyttig og ble godt kjent med 20 andre deltagere, som skal jobbe i Tanzania, Uganda og Kenya, samt med noe av staben i Dar es Salaam.

Lørdag 10. februar reiste vi 8 timer med buss fra Dar es Salaam vestover til Iringa. Reisa gikk bra, men det var veldig deilig å komme fram. Klimaet her i Iringa er kjøligere enn det var i Dar, og det er deilig. Selv om det ikke var så ille som vi hadde regna med i Dar, så svetta vi ganske mye og måtte hele tida passe på å drikke nok, for å ikke bli dehydrerte. Her i Iringa har vi hatt flere dager hvor det er i kjøligste laget til å ha på seg shorts, og vi har også hatt noen skikkelige regnbyger. Sist onsdag regna det så mye at vi måtte vente på at regnet skulle avta før vi kunne kjøre den siste biten inn til leirplassen vi bor på. I løpet av kort tid kom det så mye regn at det danna seg en elv på tvers av veien. Julia og Daniel oppholdt seg i leiren mens det regnet, og opplevde at veien utenfor "matsalen" ble til en elv.

Vi har vært heldig og har fått en fin "banda" å bo i. Vi har to soverom og bad, så Daniel har sitt eget rom. Noen av de andre studentene sover i telt (som står på et betongfundament, under tak), men familier med barn har fått særbehandling når det gjelder hvem som får bo i "bandaene".

I går begynte vi på vår andre uke med Swahili-kurs. Språklæringa går veldig bra og vi trives som språkstudenter. De to første dagene med swahili var overvelmende. Vi lærte en hel masse nye ord og mye gramatikk. Jeg hadde nesten følelsen at hode mitt skulle sprenge, men heldigvis har ting roa seg litt ned etter hvert. Vi har undervisning fra klokka 8 til 13 hver dag, men får ikke tid til å lese notater og pugge gloser får vi legger Daniel i halv åtte tida på kvelden.

Vi er veldig godt fornøyd med gjengen som vi studerer sammen med. 13 av de 20 vi var sammen med på orienteringskurset i Dar er også med på språkskolen. Vi har funnet en god tone og har mye moro sammen. Vi spiller fotball og volleyball sammen, lærer swahili sammen i klasser med 4 studenter i hver klasse og har ekskursjoner sammen, hvor vi prøver å bruke det vi har lært.

Daniel har det bra. Han har hatt diaré i en uke, på grunn av en tarminfeksjon, men etter at vi begynte med antibiotika på søndag er han blitt bedre. Om en uke blir han et år. Vi har ikke lagt noen store planer for hvordan vi skal feire dagen, men har kjøpt en fin presang til ham, men hva kommer vi ikke til å røpe før i neste blogginnlegg...

Vi har landa

2008-01-20T15:18:00.000+01:00

Endelig er vi i Tanzania. Vi er ferdig med forberedelsene og her er vi. Vi ankom Dar es Salaam fredag morgen klokka 9 på morgenen, og etter å ha kommet oss gjennom flyplassen var det bare å laste bagasjen vår i bilen som venta. Det føltes imidlertid litt pinlig å komme der med så mye bagasje. Den stakkars sjåføren strevde livet av seg for å stable alt på plass, og til slutt blei Julia og Daniel flytta til en annen bil, mens jeg satt i baksetet med vogna til Daniel (sammenslått) på fanget. Vi er ikke de eneste av Wycliffe-gjengen som har kommet hit til orienteringa som følte seg brydd over mengden bagasje, så det gjorde at jeg følte meg litt bedre.

De første tre dagene har vi brukt på å vende oss til varmen og den høye luftfuktigheta og på å hvile ut etter alt stresse med å pakke sakene og reise fra Norge. I går og i dag har vi vært en kort tur nede på stranda og vassa litt i Det indiske hav. Temperaturen i vannet var veldig bra og det blåste en behagelig bris som gjorde varmen mindre trykkende. Ellers har vi brukt tida på å bli kjent med mange av de andre deltagerne på orienteringskurset, som begynner i morgen tidlig. I alt kommer vi til å være 22 deltagere fra 6 forskjellige nasjoner.

Vi gleder oss til kurset, ser frem til å bli bedre kjent med de andre deltagerne og er spent på hvordan Daniel takler barnepass. Vi kommer ikke til å ha internettilgang i løpet av uka, så neste oppdatering kommer tidligst neste helg.

Fortsettelse følger...

2007-11-10T23:15:00.000+01:00

Selv om det kan se ut som om bloggen vår er lagt ned, så er det ikke tilfelle. Vi kommer til å skrive igjen utpå nyåret, så vær tålmodig :)

En glad gutt

2007-06-18T07:45:00.000+02:00

Daniel het han og gråt da han ble født…, men siden har det stort sett vært smil. Selvfølgelig blir det noe skriking innimellom, men før Daniel ble født var vi forberedt på at det ville være mer utfordrende å bli foreldre enn det som har vært tilfelle. Vi har vært spart for lange søvnløse netter, og uten at vi har gjort noe spesielt sover Daniel nå gjennom natta.

Noen utfordringer har det selvfølgelig vært, og siden jeg jobber og Julia har mammaperm er det hun som tar seg av Daniel det meste av dagen. Jeg sitter hjemme og jobber (oversettelsesarbeid) og hører dem synge og leke i bakgrunnen. Av og til bruker jeg hodetelefoner for å koble ut skriking, sånn at jeg kan konsentrere meg om arbeidet. Jeg er veldig imponert over måten Julia leker med Daniel. Hun har stor tålmodighet og er flink til å leke med ham.

Forrige helg hadde vi gledet oss til å være med på Wycliffes årsmøte, som i år ble lagt til Skatval i Nord-Trøndelag, men Julia endt opp med en helg på sykehuset sammen med Daniel. Han hadde nemmelig fått sin andre urinveisinfeksjon. Den første fikk han da han var snaut fem uker gammel. Daniel fikk antibiotika intravenøst via en veneflon i hodet, som stakk ut som en antenne, slik at han lignet på en teletubby. Nå er han bedre igjen, men han må fortsette med forebyggende antibiotika fram til han skal utredes til høsten.

I sommer skal vi være hjemme i juni og juli, men 2. august reiser vi til USA for å besøke Julias familie og blir der til 2. september. Vi har hatt mange fine samtaler med Grandma og Grandpa i USA med web-kamera, men de gleder seg veldig til å treffe Daniel live igjen. Når vi kommer tilbake til Norge i september blir fokuset vårt å forberede oss til å reise til Tanzania i januar. Vi trenger å finne støttespillere både til bønnestøtte og økonomisk. Foreløpig har vi et stykke igjen til økonomien er på plass min vi føler oss trygge på at Gud fortsatt vil være trofast mot oss å sørge for at vi har det vi trenger for arbeidet i Tanzania.

Jeg har ikke vært så flink til å oppdatere bloggen vår etter at vi kom hjem fra USA, men for dem som er interessert i bilder av Daniel, så legger vi med jevne mellomrom bilder og videoklipp ut på fotoalbumet vårt.

Endelig hjemme

2007-04-17T07:40:00.000+02:00

Det har gått en drøy måned siden sist jeg skreiv på bloggen, så nå er det på høy tid med en liten oppdatering. Historien om Daniels fødsel er over, men vi har planer om å bruke denne bloggen som et medium til å dele litt om våre liv, både nå mens vi forbereder oss til å reise til Tanzania og etter at vi reiser dit i januar neste år.

Da vi reiste til USA 8. desember var det meninga at vi skulle feire jul sammen Julias familie og være der i drøyt tre uker, fram til Nyttårsaften. Med alle komplikasjonene som oppsto rundt Daniels fødsel blei oppholdet i stedet på 4 måneder, og vi kom hjem til Norge den 6. april, på langfredag. Da vi var tilbake i Tønsberg frikirke på 1. påskedag blei jeg minna på strofa "...og jula varer helt til påske".

Daniel hadde egen kurv på flyreisa og sov (og spiste) hele turen på 15 timer.

Selv om vi hadde det veldig fint hjemme hos Julias foreldre i tiden etter fødselen, var det utrolig deilig å komme hjem til det lille huset vårt på Foynland. En del av plantene våre var døde, vi hadde hatt mus på kjøkkenet, en del matvarer var gått ut på dato og kanskje er det flere ting vi ikke har oppdaga ennå..., men det var godt å være hjemme. Det var også godt å kunne dele gleden over Daniels fødsel med familie, venner og menighet her hjemme. Både bestemor, bestefar, tante, onkel og kusiner var glade for endelig å kunne møte Daniel. For Iselin (5 år) og Adele (3 år) var det veldig stas å få holde Daniel, men det var litt vanskelig å bli enige om hvem som skulle holde ham.

Daniel har vokst nesten 2 kg i løpet av sine 7 første uker. Da han ble født var han 3233 gram, og nå veier han ca. 5 kg. Han skjemmer oss fortsatt bort med å ikke skrike så veldig mye, men det hender fra tid til annen at han viser oss at han har veldig gode lunger og at han kan holde oss våkne litt om han har lyst.

En lykkelig familie

2007-03-10T23:05:00.000+01:00

Daniel er blitt 12 dager gammel og sjarmerer foreldra sine og alle andre han møter i senk. Vi er veldig lykkelige og nyter hver dag med vår lille mirakelgutt. Så langt har vi vært bortskjemt med en liten gutt som sover godt om natta og som sjelden skriker. Han er våken et par timer om dagen, og da ser han på oss med store blå øyne. Tante, onklene og besteforeldrene her i USA er stolte glade, mens onkel, tante, kusiner og besteforeldre i Norge gleder seg til å møte lille Daniel.

Vi hadde forventet at jeg skulle være i Norge på denne tida, men så greide vi å ordne visumsituasjonen på en bedre måte. I USA er det vanlige at de folkevalgte hjelper sine velgere med byråkratiet, så vi kontaktet kontoret til en av senatorene for Oregon angående visumet mitt. De fant ut for oss at det var mulig for meg å søke på visum ved det amerikanske konsulatet i Vancouver, så på tirsdag kjørte jeg dit, var til visumintervju og besøkte venner fra studietida i Canada. Da jeg hentet passet mitt på konsulatet dagen etter intervjuet fikk jeg hakeslipp. Vi hadde håpet at jeg ville få et par måneders visum, men i stedet ga de meg et 10 års visum (passet mitt er imidlertid bare gyldig i 6 år til). Det betyr at jeg nå kan besøke USA for 6 måneder av gangen de neste 6 årene, i stedet for 3 måneder av gangen slik det er for nordmenn uten visum.

Takk for alle gratulasjoner og lykkeønskninger både på bloggen vår og per e-post. Det har vært helt overveldende.

Jeg har lagt ut flere bilder og et videoklipp på fotoalbumet vårt og kommer til å legge ut flere bilder og videoklipp etter hvert.

PS! Jeg fikk nettopp nå vite at Daniel har fått sitt amerikanske personnummer (social security number). Antagelig kan vi hente fødselsattesten hans på mandag og deretter gå og søke om pass. Hurtigbehandling av pass tar ca. 2 uker, så det betyr at vi antagelig vil være hjemme i Norge mot slutten av denne måneden.

Ventinga er endelig over

2007-02-28T02:14:00.000+01:00

Endelig, etter over to måneder med venting og mye spenning kom Daniel til verden i går kveld, 26. februar klokka 22.09 (27/2 klokka 07.09 norsk tid). Han veier 3233 gram og er 48 cm lang, og det må vel sies og være ganske bra, særlig tatt i betraktning at han ble født 3 uker før termin.

Det hele startet med at Julia var til en legeundersøkelse i går formiddag. Hun hadde hatt en del smerter og ubehag om morgenen. Da legen fant ut at livmorhalsen hennes hadde utvidet seg til 7 cm, spurte hun om Julia ville at de skulle ta vannet. Den beslutningen var ganske enkel, så klokka 1 tok de vannet. Noen timer seinere var fødselen i full gang, og smertene blei mer og mer intense. Til slutt bestemte Julia seg for at hun ønsket noe for å takle smertene, og etter det gikk det mye greiere. Epiduralen tok det meste av smertene, men Julia måtte fortsatt arbeide hardt med å skyve Daniel ut. Etter tre og en halv time med "skyving" var ventingen endelig over.

Vi er fantastisk letta og glade. Vi har fått en frisk og velskapt gutt, som ikke er avhengig av å være i en kuvøse. Jeg har lagt ut noen bilder på vårt online fotoalbum og vil legge ut flere bilder i dagene som kommer.

Om en uke reiser jeg hjem til Norge. Antageligvis blir jeg kun hjemme i en uke før jeg reiser tilbake til USA, sånn at jeg kan være sammen med Julia og Daniel. Før Daniel kan reise trenger han et pass, men for å få det, må vi først vente på fødselsattesten hans og et amerikansk personnummer. Vi veit ikke sikkert, men det ser ut som vi kan reise hjem som familie til Norge i slutten av mars eller begynnelsen av april.

Status Quo

2007-02-16T08:33:00.000+01:00

Vi nærmer oss 2 måneder her på sykehuset og jeg begynner å gå tom for ting å skrive om. Det har rett og slett ikke vært de helt store forandringene den siste uka. Ja, det er vel ikke helt sant forresten. Tirsdag for en drøy uke hadde Julia sine kraftigste fødselsveer så langt. Nok en gang trodde legene at tida for fødselen var kommet, og nok en gang stoppet veene. I og med resultatet av fostervannsprøva dagen før, som viste at Daniels lunger ikke var ferdig utviklet ennå, var vi veldig glade for at han "valgte" å drøye det enda litt lenger.

Om et par dager vil legene slutte å gi Julia den medisinen hun har fått mens hun har vært innlagt på sykehuset, og dersom alt holder seg stabilt drar vi hjem til Julias foreldre på mandag. Legene føler seg sikre på at to ekstra uker samt steroidsprøytene skal være nok til at Daniels lunger nå er sterke nok til at han ikke er avhengig av prematuravdelinga her på Sacred Heart når han blir født. Vi gleder oss til å reise hjem til Julias foreldre, men har lært oss til å ikke ta gledene på forskudd. Ting endrer seg fort, selv om vi vanskelig kan se at noe annet en selve fødselen skulle kunne stoppe oss fra å dra fra sykehuset nå.

Legene virker fortsatt sikre på at Daniel vil bli født før jeg må forlate USA 7. mars, men vi har ikke tillit til noen spådommer. De har ikke slått til ennå. Det blir jo spennende å se hvordan det går, men vi håper inderlig at det ordner seg slik at jeg får med meg fødselen, og aller helst at vi kan reise hjem til Norge sammen også. Det kan godt hende at jeg må ta en tur til Norge og så reise tilbake igjen. I så fall håper vi at fødselen ikke skjer mens jeg er borte.

Tålmodighetsprøva er ikke over...

2007-02-06T05:35:00.000+01:00

I dag var dagen vi trodde vi skulle få nye omgivelser. En av legene tok en fostervannsprøve i dag morges for å se om Daniels lunger var ferdig utviklet. Dersom det hadde vært tilfelle, ville han ikke lenger vært avhengig av å være i nærheten av prematuravdelingen her på Sacred Heart, sånn at vi kunne ha reist hjem til Julias foreldre. Men på en skala hvor 1,0 er "umodne" lunger og 2,0 er "modne" lunger var resultatet av prøven vår 1,0. Legen sa at sein utvikling av lungene er et mer utbredt problem i Nord-Europa enn i resten av verden, så jeg bærer vel et visst ansvar for resultatet.

Da Julia blei lagt inn på sykehuset fikk hun to sprøyter med steroider for at Daniels lunger skulle utvikle seg fortere. Vanligvis gjentas ikke denne prosedyren, men i dag fikk Julia en nye sprøyte med steroider, og i morgen vil hun få en til. Daniel har fått mange nye lungeceller på de seks ukene som har gått siden forrige runde med steroider, så forhåpentligvis kan disse sprøytene føre til at disse cellene utvikler seg raskere. Om to uker vil legene ta en ny fostervannsprøve, så sant Daniel ikke blir født innen den tid, og dersom resultatene er bedre da, vil Julia utskrives fra sykehuset. Vi er uansett ved godt mot, og til tross for at vi hadde gledet oss til å reise hjem til Julias foreldre, så har vi taklet denne nedturen bra.

Så langt har legene og sykepleierne tatt feil hver gang de har prøvd å forutsi noe om fødselen, så kanskje Daniel ikke blir født før terminen 23. mars. Legen sa imidlertid at han ser det som svært sansynlig at Daniel vil bli født tidsnok til at vi alle tre kan reise hjem til Norge før visumet mitt løper ut 7. mars. Vi veit ikke riktig hva vi skal tro, men til tross for det vi har gått igjenom de siste 6 ukene har vi hele tida vært fylt med fred i tillit til at Gud tar hånd om oss. Han har vist seg trofast og holder oss fast i sin hånd. Vårt håp hviler hos ham som er Herre over fortid, nåtid og framtid.

Mirakelbaby

2007-01-31T06:43:00.000+01:00

I dag har vi nådd 33 uker av Julias graviditet, og til torsdag er det 6 uker siden Julia havnet på sykehuset. Julia har akkurat hatt en av sine to daglige økter hvor de sjekker babyens hjerteslag og bevegelse og om Julia har veer. Sjukepleieren som var her sa at ingen her hadde forventet at Julia skulle være på sykehuset så lenge uten å føde. Hun kalte vår lille Daniel for en mirakelbaby. Det er svært sjelden at fødselen utsettes med flere uker når livmorhalsen har åpnet seg til 5 cm, som i Julias tilfelle (faktisk har den antagelig åpnet seg mer enn det siden sist Julia blei sjekka). Vi kan ikke gjøre annet enn å takke Gud og alle dere som husker på oss i bønn. Det er jo litt sprøtt at Daniel, flere uker før han i det hele tatt er født, har fått så mye oppmerksomhet som han har. Han blir nok helt sikkert en veldig spesiell gutt.

Julia har gjort litt research på Internett de siste par dagene for å finne ut om det er mulig å utvide visumet jeg oppholder meg her på. Hun har ikke funnet noe entydig svar, men har funnet noen dokumenter som gir håp om at jeg kanskje kan slippe å reise hjem til Norge før henne og Daniel. I morgen kommer vi til å kontakte en immigrasjonsadvokat for å se om han kan hjelpe oss, så får vi bare håpe at vi finner en god løsning på situasjonen.

Og så kom Daniel…, trodde vi

2007-01-25T08:43:00.000+01:00

Vi er i ferd med å passere fem uker her på sykehuset. Fem uker som Daniel har brukt til å vokse seg større og sterkere, og fem uker hvor vi har ventet tålmodig. Men sist fredag så det ut til at ventingen var over. Utpå fredags kvelden hadde Julia kraftige og regelmessige fødselsveer, de kraftigste veene hun har hatt hittil. Legen og sykepleierne virket sikre på at fødselen kom til å skje, og det blei ikke gjort noe for å prøve å stoppe fødselen. Vi forsonet oss med tanken og begynte å glede oss til at vi endelig skulle få møte Daniel. Men sånn blei det ikke. Nok en gang stoppet veene og nok en gang tok legene og sykepleierne feil.

Det var et lite antiklimaks da fødselen stoppet, etter at vi hadde innstilt oss på at den ville skje, og Julia trengte dagen etter på å omstille seg mentalt på at vi fortsatt trenger å vente tålmodig. Det var litt tungt, men nå går alt fint igjen, og vi gleder oss over at Daniel fortsatt er i Julias mage, det beste og tryggeste stedet for ham akkurat nå. Om to uker er det gode sjanser for at vi kan dra hjem til Julias foreldre, dersom Daniel ikke blir født innen den tid. Etter 34. graviditetsuke kan sykehuset som ligger i nærheten av huset til Julias foreldre ta imot Daniel, så da er vi ikke lengre avhengige av å være i nærheten av prematuravdelingen her på Sacred Heart.

Jeg har jobbet jevnt og trutt med oversettelsesoppdrag siden vi havnet på sykehuset, mens Julia ikke har hatt så veldig mye hun har trengt å gjøre, annet enn å ta det med ro. I forrige uke fikk hun imidlertid muligheten til å hjelpe ei venninne med korrekturlesing av en oppgave som hun og noen studievenner hadde skrevet på engelsk. Julia liker å lese korrektur og er også veldig dyktig til det, så det var fint for henne å ha litt å drive med i et par dager.

Alt har gått veldig bra så langt, forholdene tatt i betraktning, og det takker vi Gud for, men for et par dager siden begynte vi å tenke på visumet mitt og oppdaga at vi har en utfordring foran oss. Jeg oppholder meg her på en såkalt "visa waiver", som gir meg rett til å oppholde meg i USA i 90 dager uten visum. De 90 dagene går ut 8. mars, og i forhold til det vi veit så må jeg forlate USA innen den tid. Jeg blir faktisk nødt til å forlate Nord-Amerika for å ha muligheten til å komme tilbake til USA, så det betyr at jeg må fly til Europa. Vi prøver å finne ut om det finnes unntak og hva vi eventuelt skal gjøre dersom det ikke gjør det. Alt tyder jo på at fødselen vil skje innen den tid, selv om Julias termin er 23. mars, men dersom fødselen skulle drøye, vil det bli veldig vanskelig for meg å reise hjem. Enn så lenge prøver vi å ikke bekymre oss, men jobber optimistisk videre med saken.

Kjedsommelighet er bra..., men kjedelig

2007-01-17T08:30:00.001+01:00

Vi nærmer oss sakte men sikkert 4 uker her på sykehuset. Hverdagen har ikke endra seg mye for Julia og meg. Vi er fortsatt på sykehuset, hvor den ene dagen likner den andre…, MEN én ting har endret seg betraktelig. Lille Daniel har hatt nesten fire uker til å utvikle og vokse seg større på, og det har han greid helt utmerket. I følge de siste to ultralydsundersøkelsene har han lagt på seg ca. 400 gram bare i løpet av de siste tre ukene og veier nå ca. 1700 gram. Han ligger et par uker foran skjemaet i forhold til vekst, og det er jo kjempeoppmuntrende, skjønt Julia begynner å bli litt nervøs for at han skal vokse seg så stor at det blir i meste laget dersom han skulle bli født rundt terminen (23. mars).

Vi hadde håpa at Julia kanskje skulle få reise hjem til foreldrene sine denne uka, men det blei det ikke noe av. Da Julia blei lagt inn på sykehuset var livmorhalsen hennes allerede halvveis åpen i forhold til hvor mye den trenger å åpne seg for fødselen. Legene sjekket ikke livmorhalsen på 3 uker for å unngå å sette i gang fødselen, men på søndag sjekket de igjen for å se om den kanskje hadde trukket seg sammen igjen. Det hadde den ikke, så derfor er vi fortsatt her. Sykehuset som ligger nærmest huset til Julias foreldre kan ta imot spedbarn født etter 34. svangerskapsuke, så hvis Daniel drøyer minst 4 uker til, så kan det hende at Julia kan dra hjem til foreldrene sine i begynnelsen av februar.

For det meste greier vi oss bra her på sykehuset, men det hender at vi går litt på veggen. Jeg har begynt å si at sykehusrommet vårt fungerer både som soverom, stue og kontor og synes vi bør henge et skilt utafor døra vår som sier "Welcome to our humble abode”. Vi er imidlertid heldige som har familie og gode venner som kommer på besøk. Min gamle romkamerat og to studievenner kjørte 9 timer hver vei (med overnattinger på reisa) og var sammen med oss hele lørdagen. Det gjorde inntrykk på oss. På fredag hadde vi besøk av Julias mor, tante og besteforeldre. Når Julias mor kommer på besøk har hun gjort det til en vane å snakke med Daniel. Da legger hun hodet ned på Julias mage og fører begge sider av dialogen. Klikk her for å se et videoklipp av en slik dialog.

Vårt nye hjem

2007-01-08T07:51:00.000+01:00

Det er gått to og en halv uke nå siden Julia blei lagt inn på Sacred Heart Medical Center, og etter mye dramatikk den første dagen har alt vært nokså rolig. Men så for to dager siden fikk vi en påminnelse om hvorfor Julia fortsatt er på sykehuset. På fredag hadde hun regelmessige veer for første gang siden hun blei lagt inn. De greide legene å stoppe med en sprøyte, men siden fredag har hun hatt noen veer hver dag. Vi hadde begynt å håpe på at Julia kanskje kunne utskrives om en uke, men nå ser det ikke så lyst ut. Situasjonene er uansett bra. Det viktigste er jo at Daniel fortsatt ikke er født, og vi har fortsatt håp om at han drøyer.

Da vi giftet oss holdt vi mulighetene åpne for at vi en dag ville bosette oss i USA, men at vi skulle finne oss et ”hjem" her allerede nå, hadde vi aldri regnet med. Sykehuset her har jo på en måte blitt vårt hjem for nå. Ikke akkurat det vi hadde ønsket oss, men når situasjonen er som den er, så er det jo ganske fantastisk at vi begge kan bo på samme rom og at jeg kan ha et lite kontor her. Det er imidlertid en utfordring å jobbe når Julia før besøk, men for det meste får jeg god arbeidsro. Så får jeg heller finne meg et annet sted å jobbe de få gangene Julia er så heldig at hun får besøk.

Dersom Daniel skulle bli født før terminen, og det er jo fortsatt veldig sannsynlig, så har vi muligheten til å bo gratis i et gjestehus mens han er på sykehuset. Gjestehuset, som drives av Lions, ligger bare 5 minutters gange fra sykehuset, så jeg har allerede vært der og tatt en titt. Forholdene der ser veldig bra ut og hun som har ansvaret for driften er veldig koselig.

Innimellom går tankene til framtidsplanene våre. Hva skjer nå i forhold til å reise til Tanzania i august? Vi håper jo fortsatt at alt skal gå bra og at vi ikke trenger å gjøre så store endringer i planene. Julia ønsker fortsatt at vi skal være åpne for å reise i august, mens jeg nok er mer innstilt på å reise i januar 2008. Skulle det bli komplikasjoner, så kan det jo hende at vi må gjøre langt mer drastiske endringer enn det, men det orker vi ikke å tenke på en gang. Vi prøver å ta en dag av gangen og legger alt i Guds hender. Vi veit at våre bekymringer ikke hjelper noen ting, men det gjør derimot bønnene våre, og bønnene til alle dere som står sammen med oss. Takk for at dere fortsatt står sammen med oss. La oss takke ham for alt han har gjort og be om at han fortsatt lar det drøye før lille Daniel ser dagens lys.

Forandring fryder

2007-01-02T06:01:00.000+01:00

GODT NYTTÅR!

Dagene på sykehuset begynner å bli ganske monotone, særlig for Julias del. Daniel drøyer fortsatt og det er vi jo veldig glade for, men det betyr også at Julia må holde senga. I dag var Julia imidlertid utenfor sykehuset for første gang siden hun ble innlagt for 11 dager sida. Julias mor og søster var på besøk og sammen dro vi til Starbucks for å drikke kaffe, med Julia i rullestol. Starbucks ligger ikke mer enn 150 meter fra sykehuset og vi tok med oss begrene vår og vendte tilbake til sykehuset før vi var ferdig med kaffen. Julia hadde ikke lyst å ta for store sjanser, men turen ga mersmak.

Nyttårsaften blei en rolig affære, men vi koste oss litt med den første delen av Lord of the Rings på DVD og litt snacks ved siden av. Til tross for at vi må være på sykehuset, så har vi det egentlig utrolig fint. Det er TV på rommet med rundt 50 kanaler, rommet har eget bad med dusj og Julia synes sykehusmaten er brukbar, om enn med litt lite variasjon. Sykehuspersonalet er fantastiske. De er utrolig vennlige og hjelpsomme.

For min del blir det mye restaurant og gatekjøkkenmat, heldigvis til en helt annen pris enn hva jeg måtte betalt i Norge. Jeg begynner å bli litt mer kjent i området, men har ennå ikke bevega meg så veldig langt unna sykehuset. I dag var jeg ute og jogga for andre gang på noen få dager. Jeg har finni en fantastisk fin løype i en park, som ligger en drøy kilometer unna. Jeg har bedt faren min sende meg fotballutstyret mitt og håper å kunne bli med på et lag så snart sesongen starter, etter at studentene kommer tilbake til universitetet her. Jeg har også hatt muligheten til å overnatte tre netter hos foreldrene til Julia, så det er ikke synd på meg.

Legene har sagt at det er mulig at Julia kan reise fra sykehuset før hun føder, men at det ikke er så veldig sannsynlig. De forventer fortsatt at fødselen vil skje snart, men om et par uker skal de sjekke om livmorhalsen til Julia har trukket seg sammen igjen og ut ifra det avgjøre hva som skjer videre.

Takk for all forbønn. Vi er overvelda over all den responsen vi har fått.

Ingen nyheter = Gode nyheter

2006-12-28T09:52:00.000+01:00

Vi har ikke hatt noen dramatiske endringer de siste dagene. Julia og Daniel er begge i god form. Julia må holde senga, men får lov til å gå litt 5 minutter et par ganger om dagen. Hun har litt hodepine og kvalme innimellom på grunn av medisinene hun tar, men er for det meste i god form. Det hender at hun har noen få veer, men hun har ikke hatt noen i dag. Daniel viser tegn på at han har det bra ved å sparke og røre på seg inne i mors mage.

Den siste natta har jeg overnatta hos foreldra til Julia, en drøy times kjøretur nord for sykehuset som Julia er innlagt ved. Det var deilig å være der og føle meg som hjemme. Her i Eugene, hvor sykehuset ligger, kommer jeg meg ikke noe særlig rundt fordi jeg ikke er kjent her. Forhåpentligvis får jeg tatt en joggetur i parken i morgen. Jeg håper også at jeg kan finne et sted å svømme og at jeg kan finne ut av bussrutene her i byen.

Mens jeg var i Philomath på besøk hos foreldra til Julia, overnatta Pamela, søstera til Julia, på sykehuset sammen med Julia. I dag morges hadde Julia en tredimensjonal ultralydsundersøkelse. Der fikk Julia se et tredimensjonalt bilde av Daniels ansikt. Legene gjorde også beregninger som viste at Daniel veier ca. 1300 gram og til tross for at han bare er 27 uker og 6 dager gammel, så sa legene at han var på størrelse med et foster på 29 uker. Det gleder vi oss over, men vi håper selvfølgelig fortsatt han vokser mye før han "bestemmer seg" for å komme ut.

Det er litt merkelig å være her på fødeavdelinga i den situasjonen vi er i. Hver dag møter jeg slektninger av fødende kvinner, som utålmodig sitter og venter på å få se barnet som skal bli født. For oss er jo situasjonen ganske annerledes. Vi gleder oss også veldig til å treffe lille Daniel, men vi håper fortsatt at det drøyer så lenge som mulig. Til tross for at det er fryktelig kjedelig for Julia å holde senga og spise sykehusmat hver dag, så er det et mye bedre alternativ enn at han blir født nå og må være på prematuravdelinga i mange uker.

En plutselig forandring...

2006-12-26T08:40:00.000+01:00

Det er gått nesten ett og et halvt år siden Julia og jeg gifta oss i Oregon i Philomath, Oregon, og fra da og fram til torsdag forrige uke har livene våre gått mer eller mindre som planlagt… Men så plutselig skjedde det noe som forandra alle våre planer for de neste månedene. Vi er i USA på besøk hos Julias familie i Oregon, og etter planen skulle vi være her fra 8. til 31. desember. Sist torsdag, på 50-årsdagen til Julias mor, begynte Julia å få veer. Hun er bare 27 uker på vei i graviditeten, så vi regna ikke med at det var så veldig alvorlig, men bestemte oss etter hvert for å ta en tur på legevakta. Der fikk Julia medisiner for å stoppe veene, men timene gikk og ingenting så ut til å hjelpe. Sakte men sikkert begynte vi å ane alvoret i situasjonen, og det gikk opp for oss at lille Daniel Jakob så ut til å melde sin ankomst langt tidligere enn vi hadde regnet med og håpet på.

Etter 5 timer på Good Samaritan Hospital i Corvallis blei Julia fraktet i ambulanse til Sacred Heart Medical Center i Eugene, hvor de har en bedre prematuravdeling. Vi kom dit klokka åtte på kvelden, og legen sa at han forventet at Julia kom til å føde i løpet av natta. Det skjedde heldigvis ikke. Og i dag, 4 dager seinere, holder Daniel Jakob fortsatt til i mors mage. Det har gitt legene tid til å gi ham 2 doser med medisiner som skal utvikle lungene hans, slik at han er bedre forberedt på en evt. tidlig fødsel. Vi veit stadig ikke hva morgendagen vil bringe, men vi har godt håp om at han kanskje drøyer et par uker til eller mer. Uansett når Daniel blir født, så kommer vi til å være her i Eugene i minst to måneder. Julia blir på sykehuset til hun føder, og Daniel kan tidligst utskrives fra prematuravdelingen fire-fem uker før opprinnelig termin (23. mars) dersom det ikke oppstår komplikasjoner.

Vi står på venteliste til å bo på et gjestehus, som er drevet av Lions og ligger et par kvartaler unna sykehuset. Forholdene der ser veldig bra ut, og vi kan bo der gratis. Returen til Norge er utsatt inntil videre, men forhåpentligvis reiser vi hjem en gang i løpet av våren. Mens vi venter oppholder vi oss her på Sacred Heart. Julia får medisiner og må holde seg i ro, og jeg har en seng på rommet hennes og har faktisk begynt å jobbe. Fra november begynte jeg som frilans oversetter, hvor jeg oversetter tekster på oppdrag fra engelsk eller svensk til norsk. Jeg får alle oppdrag tilsendt per e-post, så nå har jeg laget meg mitt eget lille kontor på Julias rom.

Til tross for alt det vi har vært igjennom så har vi hele tiden opplevd fred og trygghet. Vi veit at Gud er med oss uansett hva vi måtte gå igjennom, og vi legger situasjonen vår fram for ham. Det er det eneste og det beste vi kan gjøre. Takk til alle dere som ber for oss og for lille Daniel (basert på en ultralydsundersøkelse som blei gjort for noen dager siden veier han bare 2,5 pund, dvs. ca. 1100 gram).