Endelig hjemme

Det har gått en drøy måned siden sist jeg skreiv på bloggen, så nå er det på høy tid med en liten oppdatering. Historien om Daniels fødsel er over, men vi har planer om å bruke denne bloggen som et medium til å dele litt om våre liv, både nå mens vi forbereder oss til å reise til Tanzania og etter at vi reiser dit i januar neste år.

Da vi reiste til USA 8. desember var det meninga at vi skulle feire jul sammen Julias familie og være der i drøyt tre uker, fram til Nyttårsaften. Med alle komplikasjonene som oppsto rundt Daniels fødsel blei oppholdet i stedet på 4 måneder, og vi kom hjem til Norge den 6. april, på langfredag. Da vi var tilbake i Tønsberg frikirke på 1. påskedag blei jeg minna på strofa "...og jula varer helt til påske".

Daniel hadde egen kurv på flyreisa og sov (og spiste) hele turen på 15 timer.

Selv om vi hadde det veldig fint hjemme hos Julias foreldre i tiden etter fødselen, var det utrolig deilig å komme hjem til det lille huset vårt på Foynland. En del av plantene våre var døde, vi hadde hatt mus på kjøkkenet, en del matvarer var gått ut på dato og kanskje er det flere ting vi ikke har oppdaga ennå..., men det var godt å være hjemme. Det var også godt å kunne dele gleden over Daniels fødsel med familie, venner og menighet her hjemme. Både bestemor, bestefar, tante, onkel og kusiner var glade for endelig å kunne møte Daniel. For Iselin (5 år) og Adele (3 år) var det veldig stas å få holde Daniel, men det var litt vanskelig å bli enige om hvem som skulle holde ham.

Daniel har vokst nesten 2 kg i løpet av sine 7 første uker. Da han ble født var han 3233 gram, og nå veier han ca. 5 kg. Han skjemmer oss fortsatt bort med å ikke skrike så veldig mye, men det hender fra tid til annen at han viser oss at han har veldig gode lunger og at han kan holde oss våkne litt om han har lyst.