Ny gressklipper

Det høres kanskje litt råflott ut, men vi har tre vakter som jobber for oss og en hushjelp (som er mbugwe). Det er jo ikke akkurat vanlig å ha hushjelper og vakter i Norge, så sant man ikke er veldig rik, og det samme er vel egentlig tilfelle her i Tanzania. Forskjellen er bare at hjemme i Norge er vi ikke spesielt rike, mens her i Tanzania har vi langt mer enn gjennomsnittet av befolkningen. Nå er det selvfølgelig ikke sånn at vi har ansatt folk til å hjelpe oss for å vise naboene våre vår velstand eller bare fordi vi har råd til det, men her i Tanzania, og Afrika generelt er det en forventing om at man hjelper andre når man er så heldig at man har mulighet til det. Det er godt å ha noen til å hjelpe til litt i huset og til å passe på Daniel, siden vi ikke har noen barnehage for ham. Det gjør at både Julia og jeg kan arbeidet samtidig. Det er også godt å ha en vakt her om natta, sånn at vi kan sove i forvisning om at vi er trygge, men strengt tatt trenger vi ikke vakter her i løpet av dagen, selv om det er deilig å få hjelp til hagearbeid og annet. Når vi allikevel har bestemt oss for å ha vakter her hele tiden er det nettopp fordi at vi som ”rike” utledninger har mulighet til å gi arbeid til noen som virkelig trenger en inntekt til å kunne forsørge for familien sin.

 

Til tross for at vi har vakter her om dagen er det vanskelig å få klippet gresset ofte nok i løpet av regntida. Huset vi leier har stor hage, og regnet gjør at gresset fort blir høyt. Den lokale måten å klippe gresset på er utrolig slitsom (se det første bildet). Vi vil ikke at vaktene våre skal slite seg helt ut, men vil heller ikke at giftige slanger skal kunne gjemme seg i gresset på tomta vår, så derfor var jeg veldig fornøyd når jeg plutselig kom på en god løsning på problemet. Naboene våre er glade for å få gresset fra hagen vår til kuene sine, så det slo meg at vi kunne spare en del arbeid dersom kuene kom inn til oss istedenfor at vi først klippet gresset og brakte det til dem. To forskjellige naboer har fire kuer hver, til sammen fire fullvoksne kuer og fire kalver, og da jeg foreslo for dem at kuene kunne komme inn til oss for å spise var de glade og veldig overraska. Noe lignende har aldri blitt foreslått av dem som har bodd her tidligere. Og som en ekstra bonus får vi gratis gjødsel til grønnsakshagen vår. Løsninga var jo rett og slett genial. Vi får klippet gresset uten at vaktene våre sliter seg ut, får gratis førsteklasses gjødsel og veldig fornøyde naboer.

"...jul i et fremmed land..."

Her i Babati er det sannelig ikke mye som minner om jul. Hadde det ikke vært for at kalenderen viser at det er desember, så hadde det ikke vært mulig å se tegn på at det er adventstid. Men siden det faktisk er desember, har jeg funnet fram julemusikken vår (på iTunes) og spiller Oslo Gospel Choir, Johnny Cash, Aage Kvalbein og Iver Kleive m.m. Anbefaler forresten sistnevnte, Aage Kvalbein og Iver Kleives ”Julemeditasjoner” er et nydelig instrumentalalbum.

 

Nei, her i Babati er det ingen julepynt i gatene eller butikkene og sjelden julemusikk over høytalerne. Hjemme i Norge synes jeg ofte det blir for mye julemas og at det begynner alt for tidlig, men når sant skal sies tror jeg at jeg foretrekker litt for mye og for tidlig mot lite og ingenting. Her har vi hatt regntid (den korte regntida) i en måneds tid, men det betyr ikke at det regner hele tida. Da regnet først satte inn, regnet det jamt i tre dager, men siden det har vi hatt noen dager med regn og mange dager med sol. Det blir vel kanskje mer regn når den lange regntida setter inn, når enn det kommer til å være. I Iringa, hvor vi gikk på språkskole, varte den lange regntida fra begynnelsen av februar til slutten av april, men hvert sted er forskjellig, og regnet setter visst nok inn til forskjellig tid fra år til år også, så vi får vente å se.

 

En ting er imidlertid sikkert, lite eller mye regn, veiene blir verre i løpet av regntida, noe bilde over viser tydelig. Vi ønsket å benytte anledningen til å besøke en kirke i en av mbugwe-landsbyene før regnet gjorde det helt umulig å kjøre dit. Det viste seg imidlertid at vi var for seint ute allerede. Først hadde vi en punktering (vår aller første), noe som er litt kjedelig når du er kledd for å gå i kirken. Etter at vi hadde fått byttet dekk, kjørte vi videre og hadde bare et par kilometer igjen til kirka da vi kom til en liten gjørmepytt. Uten den helt store erfaringen med firehjulsdrevene biler og kjøring i vann og gjørme gøyv vi løs på utfordringa, og det var det. Vi ble stående og spinne og kom oss ikke ut før vi fikk hjelp av sju karer, som dytta oss ut. Du har et forferdelig dårlig forhandlingsutgangspunkt når du sitter fast i gjørma og ikke kommer noen vei. Da er det de som tilbyr seg å hjelpe som sitter med alle de gode korta på hånda, så da er det bare å bukke, takke og betale for hjelpa. Vi betalte litt mer enn det jeg synes var rimelig (nesten en dagslønn for en vakt til hver av våre syv hjelpere), men det var ikke verre enn at vi kunne leve med det. Til gjengjeld ble de som hjalp oss skikkelig våte og gjørmete. De dyttet oss tilbake der vi kom fra, og vi tok turen hjem igjen uten at vi kom oss i kirka den søndagen. Vi får nok prøve igjen om noen måneder, når forholda er litt bedre…

 

Vi har begynt å lære mbguwe

Vi trodde vi skulle ha kommet i gang å lære mbugwe langt tidligere enn  i slutten av november, men mange ting tar lengre tid enn det man skulle forvente når man bor i Afrika, så nå er vi glade for å endelig være i gang. Vi har to forskjellige språkhjelpere, som kommer en gang i uke hver. Begge er velutdannede mbugwe-menn med gode jobber, men vi har vært heldige til å få dem til hjelpe oss mens de har ferie. Det kan hende at de kan fortsette å hjelpe oss etter at de begynner å jobbe igjen i januar også, men antagelig må vi se oss om etter minst én ny språkhjelper i da. Be gjerne om at vi skal finne én eller to mbugweer som har mulighet til å hjelpe oss med språklæring her i Babati.

 

Ja-ja, om det er julestemning eller ikke i Babati, så klager ikke vi. Vi skal nemlig hjem til Norge til jul, så da blir det nok julestemning lell, og selv om adventstida ikke markeres så voldsomt her i Babati, tenker jeg nok at vi skal klare å komme i den rette stemninga også i framtida når vi kommer til å feire jul her i sommervarmen. Jul handler heldigvis ikke først og fremst om julepynt, julemusikk, julemat, vintervær og julepresanger, men først og fremst om Guds gave til oss, Frelseren som kom til oss i skikkelse av et lite barn. Med det som fokus har vi stor grunn til å feire jul uansett om omgivelsene våre hjelper oss til å komme i den rette stemningen eller ikke.

God jul, alle sammen!

Ferie... og travle oktoberdager

Det er allerede blitt november, og etter en innholdsrik oktobermåned har ting begynt å roe seg litt ned. Den største begivenheten for oss var å ha besøk av Julias foreldre og lillebror i 2 uker. Det var deilig å ha litt ferie, å være sammen med familie og å se Daniel sammen med sine amerikanske besteforeldre og onkel. For det meste holdt vi oss i Babati, men det ble selvfølgelig tid til en liten safari, som seg hør og bør når man har gjester. Julias mor fikk ønsket sitt oppfylt om å se løver, og Viggo var veldig fornøyd med å få se geparder, nesehorn og flamingoer for første gang. Her i Babati slappet vi av hjemme i huset vårt, men tok også noen turer til byen og klatret opp fjellet som ligger bak huset vårt.

 

Selv om vi hadde ferie ble det ikke bare hvile. Vi dro begge en tur til Magugu for å snakke med en katolsk prest, og Viggo måtte besøke flere offentlig kontorer for å forberede språkundersøkelsen som vi skulle foreta uka etter, og han måtte også stikke innom skattemyndighetene for å betale veiavgift. Svigerfar ble med til noen av kontorene og fikk også med seg den sida av Tanzania. Og bilen ga oss dessverre nok en gang en hodepine. Vi var urolige for at den skulle bryte sammen mens Julias foreldre var her og også for at den ikke skulle være i orden når vi fikk besøk av en kollega uka etter at Amerika-gjestene hadde reist hjem. Heldigvis gikk alt bra. Den bakre støtfangeren ble senka til sin normale høyde, og vi fikk skifta ut radiatoren og oljeavkjøleren.

 

På bloggen til Julias far (http://kentslife.blogspot.com/) finner du mange bilder og kan lese en hel serie innlegg om hans inntrykk av landet vi bor i.

 

Dagen før Julias foreldre reiste hjem fikk vi besøk av Bernadette, som hjalp oss å gjøre språkundersøkelser i mbugwe-området. Vi var interessert i å lære mer om hvordan mbugwe-språket står i forhold til nasjonalspråket swahili, og var glade over å se at mbugwe fortsatt har en sterk stilling i landsbyene. Vi besøkte 3 kontorer for lokale myndigheter og 4 landsbykontorer hvor vi foretok intervjuer med lederne og planla gruppeintervjuer med landsbybeboerne.

 

Så snart språkundersøkelsene var unnagjort og Bernadette hadde reist tilbake til Dar es Salaam, hadde vi en rekke andre oppgaver å ta fatt på. Viggo måtte lage arbeidskontrakter for vaktene våre på swahili. Det var en formidabel oppgave, men han kom seg igjennom til slutt. På lørdag hadde vi innvielsesfest sammen med norske og amerikanske venner. Selv om vi alt har bodd her i Babati i 3 måneder, var det først for en ukes tid siden at vi fikk det siste av møbler på plass. Det tar tid å skaffe seg møbler når du selv må designe (finne design) møblene dine, så må vente flere uker på at tømmeret til møblene skal tørke og så på at arbeidet skal gjøres. Vi hadde en veldig fin dag og kunne takke Gud for gode venner og et fint sted å bo.

 

Nå begynner vi å komme inn i normal gjenge igjen. Vi hadde håpet å komme skikkelig i gang med å lære mbugwe denne uka, men vi trenger fortsatt å finne en egnet språkhjelper her i Babati. Forhåpentligvis kan vi fortsatt begynne denne uka. Ellers så tar vi sikte på å organisere flere ordinnsamlingsgrupper. Vi har allerede hatt en økt, og gleder oss til å fokusere mer på språkarbeidet igjen.

Vi trenger ny bil

Nå har vi bestemt oss: ”vi trenger en ny bil”. Vi er veldig glade for at vi har hatt bil siden april, og den har hjulpet oss til å komme på plass i Babati samt å frakte oss til forskjellige steder i Tanzania så vel som til årsmøte vi hadde i Kenya. Etter hver har det imidlertid blitt for mange bilsammenbrudd, og vi har brukt mer tid, penger og energi på denne bilen enn det vi synes er rimelig. Vi er jo trass alt her for å drive med språkutvikling og bibeloversettelse. Det er allerede nok av ting som tar tid bort fra arbeidet.

(Digresjon: I forrige måned brukte jeg f.eks. fem og en halv time på å forklare el-verket at regninga vi hadde fått var riv ruskende gal, og selv om vi til slutt ble enige, måtte jeg bruke én time igjen i dag, fordi feilene fortsatt var der på regninga for denne måneden. (Jeg høres kanskje frustrert ut, men jeg føler meg ikke så verst. Jeg begynner å vende meg til at ting tar mer tid her enn det som er vanlig hjemme i Norge)).

Som sagt, ting tar tid, men vi føler at når det gjelder bil, så trenger vi én mer pålitelig og mindre tidkrevende bil. Siste reparasjon vi hadde på bilen tok 2 uker, og til sammen tilbrakte jeg 8 dager i Arusha, uten å få utført noe særlig arbeid. Veiene her vi bor er veldig røffe, og det tærer noe voldsomt på bilene å kjøre på veien her etter hvert som de blir gamle. Det er snakk om at hovedveien gjennom Babati skal asfalteres både nordover og vestover, og det håper vi virkelig kommer til å skje, men inntil vi ser resultater tør vi ikke tro at der er sant. Det er blitt satt av penger i budsjettet til å legge asfalt adskillige ganger tidligere uten at det har ført til resultater. Uansett vil det komme til å ta en del år før alt arbeidet er ferdig.

Med all mulig respekt for Land Rover entusiaster, så er det kun en bil som duger på de røffeste veiene, og det er den såkalte Toyota Landcruiser hardtop (70-serien) (det var vel kanskje ikke så veldig respektfullt). Så drømmen nå er at vi skal være i stand til å bestille én slik bil om ikke så altfor altfor lenge. Fra vi bestiller den til vi kan sette oss i bilen vil det imidlertid ta en stund, fordi ventelista hos Toyota i Japan er veldig lang (dette er en veldig populær bil av den enkle grunn at den er en skikkelig arbeidshest og den bilen som er best egnet til røft terreng og dårlige veier).

Vel, vel, vi får se om det kan bli virkelighet av drømmen…

Møt Simba og Lady

Vi hadde fine dager og en veldig bra planleggingsøkt mens vi var i Dodoma. Vi har lagt konkrete planer for hva vi skal gjøre i tida fram mot februar, så nå skal det bli spennende og utfordrende å sette dem ut i live. Vi kommer til å fortsette med å lære swahili, skal begynne å lære mbugwe (foreløpig har vi bare lært noen få ord), skal fortsette å utvide kontaktnettverket vårt, skal gjøre opptak av forskjellige typer tekster og analysere dem og mye mer.

Reisa ned til Dodoma tok ikke så lang tid som vi hadde forventa (5,5 timer istedenfor 7 timer), og veien var ikke fullt så ille som vi hadde frykta. Til tross for det gikk det hardt utover bilen, så når vi kom fram til Dodoma måtte vi ha bilen på verkstedet. På vei hjem gikk dynamoen i stykker, så nå er Viggo i Arusha for å få satt inn ny dynamo og få gjort noen flere reparasjoner som det var behov for, mens Julia og Daniel er hjemme i Babati.Da vi kom tilbake til Babati på lørdag, fikk vi vite at vi kunne få valpene, som vi hadde bestilt, samme kveld, så Viggo dro av gårde for å hente dem. Vi tenkte at vi skulle gi dem navn på swahili, men endte opp med å kalle hannvalpen ”Simba” (swahili for ”løve”), mens hunnvalpen heter ”Lady”. De er en blanding av rhodesian ridgeback og labrador. Lady likner mest på moren sin (ridgeback), mens Simba mer tydelig er en blanding. Foreløpig synes vel de fleste at de er mer søte enn avskrekkende, men etter hvert som de vokser opp håper vi at de vil kunne gjøre en god jobb som vakthunder og skremme bort uvelkommene gjester. Vi hadde gledet oss til å se Daniel sammen med valpene våre, men så langt har nok reaksjonen hans vært noe blandet, alt fra mild redsel (første dagen), til glede og sjalusi. Vi håper at det går seg til etter hvert slik at han kommer til å sette pris på dem uten å føle at de konkurrerer med ham om oppmerksomheten vår.

Våre første møbler til vårt nye hjem

Vi har bodd en måned i vårt nye hjem nå og litt etter litt begynner ting å falle på plass. Alt tar selvfølgelig mye lengre tid en det man i utgangspunktet forventer, men vi begynner etter hvert å få forventningene våre tilpasset virkeligheten, slik at vi ikke lenger blir overraska når noe vi hadde planlagt skulle ta 1 time, tar 2, 3 eller 4 timer, for ikke å si 1 dag. Vi venter fortsatt på å få flere møbler på plass, men i går fikk vi våre aller første (egne) møbler. Vi har for så vidt hatt en sofa og to sofastoler siden vi flytta inn i huset, men disse møblene låner vi bare. Etter at vi den siste måneden har sovet på gulvet på en madrass, fikk vi endelig ei seng (og et skrivebord uten stol) i går. Spisestuebordet og stolene vi har bestilt regner vi med at skal være ferdige om et par uker, og neste gang vi drar til Arusha skal vi bestille sofa.

Det er deilig å endelig ha kommet i gang med arbeid. Mye av arbeidet foregår foreløpig hjemme, med studier av lingvistikk, mbugwe og swahili (ja, vi er ferdig på språkskolen, men læringa fortsetter). Vi har imidlertid også tatt mange turer inn i mbugwe-området og kommer til å fortsette med det. Forrige uke var vi i en mbugwe-landsby og snakka med enka til den siste lederen for mbugwe-folket. Hun serverte oss et måltid på tradisjonelt mbugwe-vis og fortalte oss et par historier på mbugwe, som vi gjorde opptak av. Dattera til denne kvinna begynte for et par uker siden å hjelpe oss med arbeid i huset. 4 dager i uka hjelper hun oss med husarbeid og passer litt på Daniel, slik at vi begge blir frigjort til å gjøre annet arbeid. Hun er også en flott resurs for oss til læring av mbugwe og til språkanalyse og kulturstudier. I går hjalp hun oss å oversette én av historiene som moren hennes fortalte oss til swahili og å skrive den ned (selv om det ennå ikke finnes noe etablert skriftspråksnorm).

I morgen reiser vi til Dodoma for å møte veilederen vår. Sammen skal vi legge planer for prosjektet vårt og det blir veldig spennende. Vi har noen planer allerede, men det skal bli godt å snakke med én som har mer erfaring på området enn det vi har. Vi gleder oss til å være i Dodoma i noen dager, men gleder oss ikke til kjøreturen ned dit. Vi er litt nervøse for om bilen kommer til å takle ca. 7 timer (hver vei) på dårlige veier, for ikke å nevne at vi ikke ser spesielt fram til all ristinga og støyen heller. Vi får folde hendene å stole på at Gud bringer oss velberga fram og tilbake.

Vi er ferdig på språkskolen

For en snau uke siden hadde vi vår siste skoledag på språkskolen. Egentlig skulle vi ha vært ferdig med språkstudiene én uke tidligere, men så fikk vi en uke ufrivillig ferie i Dar es Salaam fordi bilen vår brøyt sammen på vei hjem etter 17. mai-feiring. Vi bestemte oss for å reise til Dar es Salaam for å feire 17. mai slik at vi kunne treffe og bli kjent med andre nordmenn i Tanzania. De fleste av de norske misjonærene hadde ikke tatt turen til Dar, men vi traff Kjersti og Lars Stensland, som jobber for NLM og som kommer til å bo én til to timer unna oss. De kom til Tanzania samtidig som oss, er på vår alder, og i likhet med oss tenker de å være i Tanzania i lang tid framover. Når bilen brøyt sammen en times tid utenfor Dar, var det Lars som tauet oss tilbake igjen, og til tross for at vi røyk tre slepetau på turen var Lars like blid og hyggelig. Som dere sikkert skjønner er vi veldig lykkelige for vårt nye bekjentskap.

Etter at språkskolen var unnagjort tok vi turen til Dodoma, Tanzanias offisielle hovedstad (Dar es Salaam er på mange måter en viktigere by, men Dodoma er altså hovedstad). Her skal vi være i to uker. I morgen skal vi på hjemmeopphold hos en tanzaniansk familie, og i de neste fem dagene skal vi bo sammen med dem. Det gir oss god mulighet til å teste språkferdighetene og til å lære mer om tanzaniansk kultur.

27. juni reiser vi nordover, mot Babati og mbugwe-folkets land. Vi skal møte en mbugwe-kirkeleder, skal se på hus, og skal prøve å bli kjent med området. Vi regner med å bruke ca. en uke der før vi reiser videre til Arusha (i nord), for så og etter noen dager å krysse grensa inn til Kenya hvor vi skal på konferanse sammen med kollegaene våre fra Tanzania og Uganda. Først etter konferansen, mot slutten av juli, regner vi med å slå oss ned i eller i nærheten av Babati.

3, 5, 7, 10, 20, … (skritt)

Det har skjedd mye siden sist jeg skrev, og det er jo naturlig nok i og med at jeg ikke har skrevet på en god stund. Vi fikk ikke kjøpt bilen vi hadde håpet å kjøpe av noen svenske misjonærer, men til slutt fant vi allikevel en bil vi er godt fornøyd med. Vi kjøpte en Land Rover Discovery av han som driver campingplassen vi bor på. Han er mekanikker og har også to mekanikere som jobber for seg, og det synes vi var veldig betryggende.

Den største nyheten siden sist jeg skrev er at Daniel så smått har begynt å gå. Søndag morgen satte han ny rekord ved å gå 10 skritt (den gamle rekorden fra 3 dager tidligere var på 7 skritt), så jeg tenkte jeg skulle skrive et blogginnlegg med overskriften "10 skritt". Seinere samme dag gikk han imidlertid 20 skritt ved tre forskjellige anledninger. Nå stabber han rundt, men foretrekker for det meste å holde seg i møbler eller hendene våre. Han er fortsatt noe ustø når han går uten å holde seg fast, men utviklinga går bare en vei, så vi regner med at vi snart kommer til å måtte løpe etter ham.

I ettermiddag smakte Daniel sin aller første sjokoladebit. Julia hadde lagt fra seg en bit på skrivebordet uten å tenke på at Daniel kunne nå den. Så da gikk det bare slik det måtte, og Daniel stappet like godt hele biten i munn og hadde et herlig tilfreds uttrykk i ansiktet. Vi håper fortsatt å kunne holde tilbake på søtsaker, så vi får nok prøve å være litt mer forsiktige neste gang vi har lyst på sjokolade.

5 uker med Swahili og snart påskeferie

I dag er det Palmesøndag og påsken står for døra, men før vi kan ta en ukes påskeferie, skal vi ha 4 dager til med undervisning. Vi har lært en hel masse: haugevis med nye ord og masse ny grammatikk hver dag og i tillegg har vi lært mye om kulturen i landet. Bildet nedenfor viser bunken med glosekort Julia og jeg laget i løpet av de fire første ukene og representerer vel ca. 75% av ordene vi hadde lært på det tidspunktet. Denne bunken er enda større nå og kommer nok til å fortsette å vokse for hver uke vi er her (tilsammen 16 uker + 1 uke ferie). I tillegg til å ha klasseromsundervisning har vi også hatt en del ekskursjoner. Vi har handlet frukt og grønnsaker på markedet, har besøkt en barneskole og barnehjem og har lagd tanzaniansk mat (inkludert slakting av kyllinger).

Vi har ikke fått kjøpt bil ennå, men det ser ut som vi kanskje kan få kjøpt en bil av noen svenske misjonærer. Dersom det er en bra bil, håper vi at vi kanskje kan få kjøpt den i påskeferien. Pengene som ble satt av til å kjøpe bil har vist seg å ikke være helt tilstrekkelig dersom vi skulle importere en bruktbil fra Japan, slik planene opprinnelig var. Vi får nemlig ikke skattefritak ved innførsel av bil, slik vi først trodde, og må derfor betale 65% skatt på bilen. Dersom vi får kjøpt bilen fra de svenske misjonærene, går imidlertid alt i orden, og vi kommer i havn uten at vi trenger å samle inn mer penger. Vi håper å kunne legge ut et bilde av bilen etter påske en gang...

Vi ønske dere alle en riktig God Påske!

Daniels 1-årsdag

I dag er det et år siden vi ble velsignet med en nydelig liten gutt, så i dag har vi feira Daniels 1-årsdag. Vi startet dagen med frokost og dekorerte stolen til Daniel med ballonger. Det var stor stas, men det varte ikke lenge før ballongene sprakk. Etter lunsj ble det servert en stor flott kake. Den var dekorert som en fotballbane, etter fars ønske :)

Det ble bursdagssang både på engelsk, og norsk og Daniel fikk for en gangs skyld lov til å spise litt kake. Etter noen biter var han i kjempehumør, og humøret ble ikke dårligere da vi fant fram bursdagspresangen fra oss, boka "Baby's first Bible". Julia leste den for ham før det var tid for Daniels ettermiddagshvil, og boka falt i smak.

Det ble en dag med mye oppmerksomhet for en liten gutt og stor glede for to stolte foreldre.

Hektiske uker i Tanzania

Vi har vært i Tanzania en uke nå, og det har vært hektiske dager. I løpet av ukene i Dar es Salaam lærte vi om forskjellige aspekter ved kulturen her i Tanzania, om å bo her, forskjellige sykdommer og deres symptomer og behandling. Den første uka var veldig intens med en tettpakka timeplan. Når vi ikke hadde andre ting på timeplanen, så var det plikta som foreldre som kalte. Heldigvis var programmet for de to påfølgende ukene litt roligere. Vi lærte veldig mye nyttig og ble godt kjent med 20 andre deltagere, som skal jobbe i Tanzania, Uganda og Kenya, samt med noe av staben i Dar es Salaam.

Lørdag 10. februar reiste vi 8 timer med buss fra Dar es Salaam vestover til Iringa. Reisa gikk bra, men det var veldig deilig å komme fram. Klimaet her i Iringa er kjøligere enn det var i Dar, og det er deilig. Selv om det ikke var så ille som vi hadde regna med i Dar, så svetta vi ganske mye og måtte hele tida passe på å drikke nok, for å ikke bli dehydrerte. Her i Iringa har vi hatt flere dager hvor det er i kjøligste laget til å ha på seg shorts, og vi har også hatt noen skikkelige regnbyger. Sist onsdag regna det så mye at vi måtte vente på at regnet skulle avta før vi kunne kjøre den siste biten inn til leirplassen vi bor på. I løpet av kort tid kom det så mye regn at det danna seg en elv på tvers av veien. Julia og Daniel oppholdt seg i leiren mens det regnet, og opplevde at veien utenfor "matsalen" ble til en elv.

Vi har vært heldig og har fått en fin "banda" å bo i. Vi har to soverom og bad, så Daniel har sitt eget rom. Noen av de andre studentene sover i telt (som står på et betongfundament, under tak), men familier med barn har fått særbehandling når det gjelder hvem som får bo i "bandaene".



I går begynte vi på vår andre uke med Swahili-kurs. Språklæringa går veldig bra og vi trives som språkstudenter. De to første dagene med swahili var overvelmende. Vi lærte en hel masse nye ord og mye gramatikk. Jeg hadde nesten følelsen at hode mitt skulle sprenge, men heldigvis har ting roa seg litt ned etter hvert. Vi har undervisning fra klokka 8 til 13 hver dag, men får ikke tid til å lese notater og pugge gloser får vi legger Daniel i halv åtte tida på kvelden.

Vi er veldig godt fornøyd med gjengen som vi studerer sammen med. 13 av de 20 vi var sammen med på orienteringskurset i Dar er også med på språkskolen. Vi har funnet en god tone og har mye moro sammen. Vi spiller fotball og volleyball sammen, lærer swahili sammen i klasser med 4 studenter i hver klasse og har ekskursjoner sammen, hvor vi prøver å bruke det vi har lært.

Daniel har det bra. Han har hatt diaré i en uke, på grunn av en tarminfeksjon, men etter at vi begynte med antibiotika på søndag er han blitt bedre. Om en uke blir han et år. Vi har ikke lagt noen store planer for hvordan vi skal feire dagen, men har kjøpt en fin presang til ham, men hva kommer vi ikke til å røpe før i neste blogginnlegg...

Vi har landa

Endelig er vi i Tanzania. Vi er ferdig med forberedelsene og her er vi. Vi ankom Dar es Salaam fredag morgen klokka 9 på morgenen, og etter å ha kommet oss gjennom flyplassen var det bare å laste bagasjen vår i bilen som venta. Det føltes imidlertid litt pinlig å komme der med så mye bagasje. Den stakkars sjåføren strevde livet av seg for å stable alt på plass, og til slutt blei Julia og Daniel flytta til en annen bil, mens jeg satt i baksetet med vogna til Daniel (sammenslått) på fanget. Vi er ikke de eneste av Wycliffe-gjengen som har kommet hit til orienteringa som følte seg brydd over mengden bagasje, så det gjorde at jeg følte meg litt bedre.

De første tre dagene har vi brukt på å vende oss til varmen og den høye luftfuktigheta og på å hvile ut etter alt stresse med å pakke sakene og reise fra Norge. I går og i dag har vi vært en kort tur nede på stranda og vassa litt i Det indiske hav. Temperaturen i vannet var veldig bra og det blåste en behagelig bris som gjorde varmen mindre trykkende. Ellers har vi brukt tida på å bli kjent med mange av de andre deltagerne på orienteringskurset, som begynner i morgen tidlig. I alt kommer vi til å være 22 deltagere fra 6 forskjellige nasjoner.

Vi gleder oss til kurset, ser frem til å bli bedre kjent med de andre deltagerne og er spent på hvordan Daniel takler barnepass. Vi kommer ikke til å ha internettilgang i løpet av uka, så neste oppdatering kommer tidligst neste helg.