Tid for å feire

For litt over to uker sida avslutta vi den tredje uka av en serie på tre uker med ortografiseminarer. Den siste uka i mars så vi på vokallydene i mbugwe, i august så vi på konsonantlydene, og i september så vi på tone.
Etter tre uker hvor vi har sortert hundrevis av kort om og om igjen, lest og sammenlignet ordene på hvert av kortene, sjekket at oversettelsen av hvert ord er korrekt, og ikke minst har lært mange ting om lydene i mbugwe, var det tid for en fest.

Først hadde vi et festmåltid, og deretter fikk alle deltagerne mulighet til å si litt om hva de synes om ortografiseminarene. Alle uttrykte stor begeistring for det de hadde fått være med på. Selv om det ennå er en stund til vi kan begynne med å oversette, så uttrykte de glede over ha fått være med på å legge en del av grunnmuren for arbeidet. Uke for uke hadde de lært om hvordan mbugwe faktisk er forskjellig fra swahili og derfor trenges å skrives annerledes enn swahili. De hadde fått oppdage at mbugwe har to ekstra vokallyder i forhold til swahili, at mbugwe har både korte og lange vokaler (i motsetning til swahili), og at vi trenger å skrive noen spesialtegn for tone (i motsetning til swahili). Julia og jeg delte også noen ord om hvor glade vi var for å vært med på tre seminarer sammen med de 13 deltagerne og for alt det vi har oppnådd i løpet av de tre ukene.

Helt til slutt fikk alle deltagerne et diplom som bevis på deres deltagelse i å utvikle et alfabet for mbugwe og en kopi av alfabetarket vi hadde laget. Alfabetarket hadde et ord og bilde for hver vokal og konsonant i alfabetet. Nå gjenstår det å teste det ut og å jobbe videre med skriveregler. Når vi kommer tilbake til Tanzania, etter et år i Norge, regner vi med å arrangere tre nye uker med seminarer for å utvikle skriveregler.

Rudolf tilbake fra ferie med nye krefter

Siden begynnelsen av mars har vi hatt travle dager. Vi har arrangert ett seminar og deltatt på seminar, med alle de forberedelsene det har innebært, vi har kjørt bil til Kenya og vi har reist med fly til Oregon, på USAs vestkyst (10 timers tidsforskjell og 25 timers reise). Midt opp i alt dette har vi vært plaga av en del sykdommer, og særlig Julia har slitt mye med hodepine, kvalme, lite energi i tilleg til at hun har hatt lungebetennelse i begge lungene (1 uke på sykehus i Nairobi). Daniel har hatt en runde med feber, men har ellers slippi billig unna, mens jeg har hatt verkebyll på venstre albue og seinere i høyre nesebor.  Verkebyllen jeg hadde på albuen så ikke så pen ut, men plaga meg ikke så veldig mye. Verkebyllen jeg hadde i neseboret gjorde derimot nesa mi veldig øm. Det begynte med tre kviser i det ene neseboret, som utvikla seg til ei stor, hoven, skjeiv og rød nese med hevelse opp mot øye om morgenen.

Jeg har aldri tidligere i mitt liv vært plaget med verkebyller, men nå har jeg altså hatt to med to måneders mellomrom. Forhåpentligvis kan vi alle være friske framover. Nå har vi akkurat kommet hjem etter tre uker sammen med Julias familie i Oregon, hvor vi feiret bryllupet til Julias søster, Pamela. Det var veldig fint å få være sammen med familie og å få slappe av å lade batteriene litt igjen. Selv om vi har travle måneder foran oss fram til november, tror at vi står bedre rusta mot sykdom nå som vi er uthvilte.

I morgen reiser vi til Kenya for å være med på årsmøte med alle kollegene våre fra Tanzania og Uganda. Selv om en del av tida der vil gå med til arbeid, kommer vi også til å få rikelig med tid til å kose oss sammen med kolleger, bli fornyet og forfrisket gjennom lovsang og undervisning samt tid til å slappe av. På årsmøtet kommer vi også til å møre norske venner, som ønsker å finne ut om de kanskje slutte seg til bibeloversettelsesarbeidet i Tanzania, og når årsmøtet er over, blir de med oss hjem til Babati.

Videre skal vi ha besøk av en annen norsk venn som vurdere å komme for å hjelpe oss med å analysere grammatikken i mbugwe. Vi skal arrangere to ortografiseminarer, delta på kurs i Dodoma, undervise på kurs og ha planleggingsdager. Fram til november er det kun i oktober måned at vi ikke har helt konkrete planer for spesielle aktiviteter. Vi får prøve å være forsiktig, så vi ikke får en ny runde med sykdom og lite krefter. Vi har en pilates-DVD og kjøpte to treningsvideoer til mens vi var i USA, så nå er planen å ha familietrim i stua et par ganger i uka med Cardio Dance Blast, Latin Rythm Workout, Pilates.

Vår første lille milepæl

Denne uka har vi arrangert et fire dagers ortografiseminar, dvs. et seminar hvor vi sammen med en gruppe på 13 mbugweer har studert lydene i mbugwe for å finne ut hva som er den beste måten å skrive mbugwe på. Denne uka har vi studert vokallydene. I mai skal vi studere konsonantlydene og i september tone (i tonespråk kan forskjellig toner på et ord endre dets betydning fullstendig). I løpet av uka har vi sett på hvor mange vokallyder som finnes i mbugwe, hvilke vokalkombinasjoner som tillates i et ord, om det er kontrast mellom korte og lange vokaler (som f.eks. pinne/pine på norsk) og om det finnes diftonger (som f.eks. ei/au/oi på norsk).

Før vi begynte seminaret på tirsdag trodde alle deltakerne, som alle andre mbugweer, at mbugwe kun har 5 vokaler i likhet med swahili (a, e, i, o, u), men i løpet av seminarets første dag oppdaga vi at mbugwe har 7 vokaler (norsk har 9 vokaler: a, e, i, o, u, y, æ, ø, å). På forhånd hadde vi fått en liste med 1700 ord på swahili oversatt til mbugwe, hvor et par mbugweer
oversatte og intuitivt stava ordene ved å bruke bokstavene fra swahili. På seminarets første dag sammenligna vi ordene på korta og spurte deltagerne om ord som var stava med samme vokal hørtes ut som samme vokal eller to forskjellige vokaler. Da oppdaga vi at vokallydene som var stavet med "e" egentlig var to forskjellige lyder og at vokallyden som var stava med "o"
også var to forskjellige lyder.

For min del ble ikke uka helt som planlagt. I forrige uke oppdaga jeg noe som så ut som en kvise på den venstre albuen min, men ettersom dagene gikk utvikla den seg til en rød, hoven og øm verkebyll. Ved lunsjtid på tirsdag var armen min hoven fra albuen til håndleddet, så jeg satte meg på en buss og dro til Arusha for å gå til doktoren. Etter 5 dager med sprøyter og piller begynner armen og bli bedre igjen, så forhåpentligvis vil legen være fornøyd med utviklinga når vi drar til Arusha igjen i dag.

Heldigvis har veilederen vår vært her denne uka, slik at Julia ikke var helt aleine om å lede seminaret, og om ikke annet så fikk jeg i hvert fall bidratt med forberedelsene av seminaret. I ukene som kommer vil vi komme til å forberede oss til et helt annet slags seminar som vi skal delta på i Nairobi i tre uker fra slutten av april til begynnelsen av mai. Dit reiser vi sammen med to mbugweer og deltagere fra to andre oversettelsesprosjekter. Vi har ikke noe ansvar for å arrangere dette seminaret, men skal sammen med våre to mbugwe-venner studere grammatikken i en sammenhengende tekst (i motsetning til grammatikken i en setning, som er det man oftest studerer når det gjelder grammatikk).

Endelig ny bil

Som alle dere som følger oss jevnlig veit, så har vi hatt ufattelig mye problemer med den gamle bilen vår. Det siste og verste av alle problemene fikk vi da vi var på vei til Arusha, for å fly hjem til Norge på juleferie. Etter at vi kom tilbake til Tanzania var jeg i Arusha i 2 uker og sørget for
at mekanikeren hadde alle delene han trengte for å reparere bilen før jeg endelig kunne ta den med meg hjem.

Etter at jeg kom hjem var vi veldig klare for å finne oss en mer pålitelig bil og satte i gang å leite på Internet med en gang. Vi ba også vår "operations manager" i Dar es Salaam om å se etter bil for oss. Han så først på noen biler som Julia hadde funnet på nettet, men fortsatte å leite andre
steder sammen med en mekaniker. Etter bare noen få dager fant de en god bil, en Toyota Landcruiser stasjonsvogn, og vi bestemte oss for å slå til.

På turen til Dar es Salaam for å hente bilen, kjørte jeg Land Roveren vår til Arusha for å få den klargjort for salg. På vei opp ble frontruta truffet av en liten stein, noe som resulterte i en fin liten sprekk, som fortsatte å vokse mens jeg fortsatte å kjøre. Det var veldig irriterende, men det var vel ikke mer enn hva vi kunne vente fra en bil som har gitt oss så mange frustrasjoner (ikke det at det var bilens skyld selvfølgelig).

Da vi kjøpte den forrige bilen, gjorde vi den feilen at vi stolte på selgeren, fordi vi kjente ham litt og fordi han var mekaniker, men det viste seg at hans vedlikeholdsstandard ikke holdt mål. Problemet var at vi ikke hadde noen steder å ta bilen til for å få sjekket den, siden vi var
langt unna nærmeste større by med et godt verksted. Den gangen bestemte vi oss for å se etter bil i Dar es Salaam, slik at vi kunne få den sjekket av en godt kvalifisert mekaniker. Vi fikk den nye bilen anbefalt av ham, og den virker å være i god stand, så nå håper vi bare at den ikke har noen overraskelser på lager for oss. Noen reparasjoner må vi selvfølgelig regne med når vi kjører på veiene her i området, men vi regner med å slippe å like mange og alvorlige reparasjoner på Landcruiseren som vi har hatt på Land Roveren dersom vi er flinke til å vedlikeholde den (og det har vi jo tenkt å være).

Daniel var lykkelig da jeg kom hjem med ny bil og sa "bil, bil, bil". Han har vært veldig interessert i biler i det siste, men selv om han har vært glad i Land Roveren har han aldri vist samme begeistring for den som han gjorde da jeg kom hjem med Landcruiseren. Til og med før han kom inn i bilen var han begeistret, men etter at han så alle knappene og bryterne inne bilen
var han helt i fyr og flamme. Og selv etter at han hadde fått boltre seg en god stund, lot han meg ikke ta ham ut av bilen.

En skikkelig tålmodighetsprøve

Vi hadde fine dager i Norge både hjemme på Husøy, på Hermon høyfjellssenter og på besøk hos venner. Daniel koste seg sammen med Bestemor, Bestefar, onkel, tante, kusiner og andre. Snøen og kulda blei en liten utfordring. Det er ikke så greit å måtte ha på seg flere lag med klær når man ikke liker å kle på seg i det hele tatt. Det blei noen skikkelig raserianfall, men etter at vi kom oss ut gikk det som regel greit. Så foruten vinterdressen synes Daniel det var veldig fint å være i Norge.

Daniel har vært tydelig på at han er glad i musikk helt siden han var rundt 6 måneder gammel. Så snart han hører musikk begynner han å danse. Det kombinert med at han elsker og trykke og vri på alle mulig knapper og brytere (Bestemor og Bestefars TV, DVD etc. fikk gjennomgå), gjorde at vi synes et lite keyboard måtte være den perfekte julegave til Daniel. Daniel blei veldig begeistra og lærte oss alle noen nye dansebevegelser.

6. januar var det tid for å reise tilbake til Tanzania, men det skulle ta tid før vi kom helt hjem til Babati. Da vi reiste opp til Arusha dagen før vi fløy til Norge brøyt nemmelig bilen sammen. Girkassa gikk tom for olje og vi måtte taues de siste 80 kilometerne til Arusha. Vi hadde håpet at bilen skulle være fikset til vi kom tilbake Tanzania, men det skjedde dessverre ikke. Mekanikeren hadde tatt ut girkassa og hadde tatt delene fra hverandre, men hadde ventet på at vi skulle komme tilbake for å kjøpe inn delen som han trengte. Etter én uke fikk Julia og Daniel muligheten til å sitte på til Babati med noen venner, så siden tirsdag i forrige uke har jeg vært aleine i Arusha. I morgen, trodde imidlertid mekanikkeren at bilen ville være ferdig ved lunsjtider, så da håper jeg at jeg endelig kan reise hjem til Babati. Julia har begynt å se etter ny (brukt) bil, så vi håper at vi forholdsvis snart kan bytte ut denne bilen som har gitt oss så mange frustrasjoner. Det største hinderet som gjenstår nå er å få solgt den bilen vi har. Jeg kvier
meg voldsomt for den jobben. Det er jo ikke akkurat enkelt å anbefale en bil vi har hatt så mange problemer med. Vi håper at vi kan finne én som veit hva slags bil han kjøper og at vi kan få solgt bilen for det den er verdt.