Fortsettelse følger...

Selv om det kan se ut som om bloggen vår er lagt ned, så er det ikke tilfelle. Vi kommer til å skrive igjen utpå nyåret, så vær tålmodig :)

En glad gutt

Daniel het han og gråt da han ble født…, men siden har det stort sett vært smil. Selvfølgelig blir det noe skriking innimellom, men før Daniel ble født var vi forberedt på at det ville være mer utfordrende å bli foreldre enn det som har vært tilfelle. Vi har vært spart for lange søvnløse netter, og uten at vi har gjort noe spesielt sover Daniel nå gjennom natta.

Noen utfordringer har det selvfølgelig vært, og siden jeg jobber og Julia har mammaperm er det hun som tar seg av Daniel det meste av dagen. Jeg sitter hjemme og jobber (oversettelsesarbeid) og hører dem synge og leke i bakgrunnen. Av og til bruker jeg hodetelefoner for å koble ut skriking, sånn at jeg kan konsentrere meg om arbeidet. Jeg er veldig imponert over måten Julia leker med Daniel. Hun har stor tålmodighet og er flink til å leke med ham.

Forrige helg hadde vi gledet oss til å være med på Wycliffes årsmøte, som i år ble lagt til Skatval i Nord-Trøndelag, men Julia endt opp med en helg på sykehuset sammen med Daniel. Han hadde nemmelig fått sin andre urinveisinfeksjon. Den første fikk han da han var snaut fem uker gammel. Daniel fikk antibiotika intravenøst via en veneflon i hodet, som stakk ut som en antenne, slik at han lignet på en teletubby. Nå er han bedre igjen, men han må fortsette med forebyggende antibiotika fram til han skal utredes til høsten.

I sommer skal vi være hjemme i juni og juli, men 2. august reiser vi til USA for å besøke Julias familie og blir der til 2. september. Vi har hatt mange fine samtaler med Grandma og Grandpa i USA med web-kamera, men de gleder seg veldig til å treffe Daniel live igjen. Når vi kommer tilbake til Norge i september blir fokuset vårt å forberede oss til å reise til Tanzania i januar. Vi trenger å finne støttespillere både til bønnestøtte og økonomisk. Foreløpig har vi et stykke igjen til økonomien er på plass min vi føler oss trygge på at Gud fortsatt vil være trofast mot oss å sørge for at vi har det vi trenger for arbeidet i Tanzania.

Jeg har ikke vært så flink til å oppdatere bloggen vår etter at vi kom hjem fra USA, men for dem som er interessert i bilder av Daniel, så legger vi med jevne mellomrom bilder og videoklipp ut på fotoalbumet vårt.

Endelig hjemme

Det har gått en drøy måned siden sist jeg skreiv på bloggen, så nå er det på høy tid med en liten oppdatering. Historien om Daniels fødsel er over, men vi har planer om å bruke denne bloggen som et medium til å dele litt om våre liv, både nå mens vi forbereder oss til å reise til Tanzania og etter at vi reiser dit i januar neste år.

Da vi reiste til USA 8. desember var det meninga at vi skulle feire jul sammen Julias familie og være der i drøyt tre uker, fram til Nyttårsaften. Med alle komplikasjonene som oppsto rundt Daniels fødsel blei oppholdet i stedet på 4 måneder, og vi kom hjem til Norge den 6. april, på langfredag. Da vi var tilbake i Tønsberg frikirke på 1. påskedag blei jeg minna på strofa "...og jula varer helt til påske".

Daniel hadde egen kurv på flyreisa og sov (og spiste) hele turen på 15 timer.

Selv om vi hadde det veldig fint hjemme hos Julias foreldre i tiden etter fødselen, var det utrolig deilig å komme hjem til det lille huset vårt på Foynland. En del av plantene våre var døde, vi hadde hatt mus på kjøkkenet, en del matvarer var gått ut på dato og kanskje er det flere ting vi ikke har oppdaga ennå..., men det var godt å være hjemme. Det var også godt å kunne dele gleden over Daniels fødsel med familie, venner og menighet her hjemme. Både bestemor, bestefar, tante, onkel og kusiner var glade for endelig å kunne møte Daniel. For Iselin (5 år) og Adele (3 år) var det veldig stas å få holde Daniel, men det var litt vanskelig å bli enige om hvem som skulle holde ham.

Daniel har vokst nesten 2 kg i løpet av sine 7 første uker. Da han ble født var han 3233 gram, og nå veier han ca. 5 kg. Han skjemmer oss fortsatt bort med å ikke skrike så veldig mye, men det hender fra tid til annen at han viser oss at han har veldig gode lunger og at han kan holde oss våkne litt om han har lyst.

En lykkelig familie

Daniel er blitt 12 dager gammel og sjarmerer foreldra sine og alle andre han møter i senk. Vi er veldig lykkelige og nyter hver dag med vår lille mirakelgutt. Så langt har vi vært bortskjemt med en liten gutt som sover godt om natta og som sjelden skriker. Han er våken et par timer om dagen, og da ser han på oss med store blå øyne. Tante, onklene og besteforeldrene her i USA er stolte glade, mens onkel, tante, kusiner og besteforeldre i Norge gleder seg til å møte lille Daniel.


Vi hadde forventet at jeg skulle være i Norge på denne tida, men så greide vi å ordne visumsituasjonen på en bedre måte. I USA er det vanlige at de folkevalgte hjelper sine velgere med byråkratiet, så vi kontaktet kontoret til en av senatorene for Oregon angående visumet mitt. De fant ut for oss at det var mulig for meg å søke på visum ved det amerikanske konsulatet i Vancouver, så på tirsdag kjørte jeg dit, var til visumintervju og besøkte venner fra studietida i Canada. Da jeg hentet passet mitt på konsulatet dagen etter intervjuet fikk jeg hakeslipp. Vi hadde håpet at jeg ville få et par måneders visum, men i stedet ga de meg et 10 års visum (passet mitt er imidlertid bare gyldig i 6 år til). Det betyr at jeg nå kan besøke USA for 6 måneder av gangen de neste 6 årene, i stedet for 3 måneder av gangen slik det er for nordmenn uten visum.

Takk for alle gratulasjoner og lykkeønskninger både på bloggen vår og per e-post. Det har vært helt overveldende.

Jeg har lagt ut flere bilder og et videoklipp på fotoalbumet vårt og kommer til å legge ut flere bilder og videoklipp etter hvert.

PS! Jeg fikk nettopp nå vite at Daniel har fått sitt amerikanske personnummer (social security number). Antagelig kan vi hente fødselsattesten hans på mandag og deretter gå og søke om pass. Hurtigbehandling av pass tar ca. 2 uker, så det betyr at vi antagelig vil være hjemme i Norge mot slutten av denne måneden.

Ventinga er endelig over

Endelig, etter over to måneder med venting og mye spenning kom Daniel til verden i går kveld, 26. februar klokka 22.09 (27/2 klokka 07.09 norsk tid). Han veier 3233 gram og er 48 cm lang, og det må vel sies og være ganske bra, særlig tatt i betraktning at han ble født 3 uker før termin.

Det hele startet med at Julia var til en legeundersøkelse i går formiddag. Hun hadde hatt en del smerter og ubehag om morgenen. Da legen fant ut at livmorhalsen hennes hadde utvidet seg til 7 cm, spurte hun om Julia ville at de skulle ta vannet. Den beslutningen var ganske enkel, så klokka 1 tok de vannet. Noen timer seinere var fødselen i full gang, og smertene blei mer og mer intense. Til slutt bestemte Julia seg for at hun ønsket noe for å takle smertene, og etter det gikk det mye greiere. Epiduralen tok det meste av smertene, men Julia måtte fortsatt arbeide hardt med å skyve Daniel ut. Etter tre og en halv time med "skyving" var ventingen endelig over.


Vi er fantastisk letta og glade. Vi har fått en frisk og velskapt gutt, som ikke er avhengig av å være i en kuvøse. Jeg har lagt ut noen bilder på vårt online fotoalbum og vil legge ut flere bilder i dagene som kommer.


Om en uke reiser jeg hjem til Norge. Antageligvis blir jeg kun hjemme i en uke før jeg reiser tilbake til USA, sånn at jeg kan være sammen med Julia og Daniel. Før Daniel kan reise trenger han et pass, men for å få det, må vi først vente på fødselsattesten hans og et amerikansk personnummer. Vi veit ikke sikkert, men det ser ut som vi kan reise hjem som familie til Norge i slutten av mars eller begynnelsen av april.

Status Quo

Vi nærmer oss 2 måneder her på sykehuset og jeg begynner å gå tom for ting å skrive om. Det har rett og slett ikke vært de helt store forandringene den siste uka. Ja, det er vel ikke helt sant forresten. Tirsdag for en drøy uke hadde Julia sine kraftigste fødselsveer så langt. Nok en gang trodde legene at tida for fødselen var kommet, og nok en gang stoppet veene. I og med resultatet av fostervannsprøva dagen før, som viste at Daniels lunger ikke var ferdig utviklet ennå, var vi veldig glade for at han "valgte" å drøye det enda litt lenger.

Om et par dager vil legene slutte å gi Julia den medisinen hun har fått mens hun har vært innlagt på sykehuset, og dersom alt holder seg stabilt drar vi hjem til Julias foreldre på mandag. Legene føler seg sikre på at to ekstra uker samt steroidsprøytene skal være nok til at Daniels lunger nå er sterke nok til at han ikke er avhengig av prematuravdelinga her på Sacred Heart når han blir født. Vi gleder oss til å reise hjem til Julias foreldre, men har lært oss til å ikke ta gledene på forskudd. Ting endrer seg fort, selv om vi vanskelig kan se at noe annet en selve fødselen skulle kunne stoppe oss fra å dra fra sykehuset nå.

Legene virker fortsatt sikre på at Daniel vil bli født før jeg må forlate USA 7. mars, men vi har ikke tillit til noen spådommer. De har ikke slått til ennå. Det blir jo spennende å se hvordan det går, men vi håper inderlig at det ordner seg slik at jeg får med meg fødselen, og aller helst at vi kan reise hjem til Norge sammen også. Det kan godt hende at jeg må ta en tur til Norge og så reise tilbake igjen. I så fall håper vi at fødselen ikke skjer mens jeg er borte.

Tålmodighetsprøva er ikke over...

I dag var dagen vi trodde vi skulle få nye omgivelser. En av legene tok en fostervannsprøve i dag morges for å se om Daniels lunger var ferdig utviklet. Dersom det hadde vært tilfelle, ville han ikke lenger vært avhengig av å være i nærheten av prematuravdelingen her på Sacred Heart, sånn at vi kunne ha reist hjem til Julias foreldre. Men på en skala hvor 1,0 er "umodne" lunger og 2,0 er "modne" lunger var resultatet av prøven vår 1,0. Legen sa at sein utvikling av lungene er et mer utbredt problem i Nord-Europa enn i resten av verden, så jeg bærer vel et visst ansvar for resultatet.

Da Julia blei lagt inn på sykehuset fikk hun to sprøyter med steroider for at Daniels lunger skulle utvikle seg fortere. Vanligvis gjentas ikke denne prosedyren, men i dag fikk Julia en nye sprøyte med steroider, og i morgen vil hun få en til. Daniel har fått mange nye lungeceller på de seks ukene som har gått siden forrige runde med steroider, så forhåpentligvis kan disse sprøytene føre til at disse cellene utvikler seg raskere. Om to uker vil legene ta en ny fostervannsprøve, så sant Daniel ikke blir født innen den tid, og dersom resultatene er bedre da, vil Julia utskrives fra sykehuset. Vi er uansett ved godt mot, og til tross for at vi hadde gledet oss til å reise hjem til Julias foreldre, så har vi taklet denne nedturen bra.

Så langt har legene og sykepleierne tatt feil hver gang de har prøvd å forutsi noe om fødselen, så kanskje Daniel ikke blir født før terminen 23. mars. Legen sa imidlertid at han ser det som svært sansynlig at Daniel vil bli født tidsnok til at vi alle tre kan reise hjem til Norge før visumet mitt løper ut 7. mars. Vi veit ikke riktig hva vi skal tro, men til tross for det vi har gått igjenom de siste 6 ukene har vi hele tida vært fylt med fred i tillit til at Gud tar hånd om oss. Han har vist seg trofast og holder oss fast i sin hånd. Vårt håp hviler hos ham som er Herre over fortid, nåtid og framtid.

Mirakelbaby

I dag har vi nådd 33 uker av Julias graviditet, og til torsdag er det 6 uker siden Julia havnet på sykehuset. Julia har akkurat hatt en av sine to daglige økter hvor de sjekker babyens hjerteslag og bevegelse og om Julia har veer. Sjukepleieren som var her sa at ingen her hadde forventet at Julia skulle være på sykehuset så lenge uten å føde. Hun kalte vår lille Daniel for en mirakelbaby. Det er svært sjelden at fødselen utsettes med flere uker når livmorhalsen har åpnet seg til 5 cm, som i Julias tilfelle (faktisk har den antagelig åpnet seg mer enn det siden sist Julia blei sjekka). Vi kan ikke gjøre annet enn å takke Gud og alle dere som husker på oss i bønn. Det er jo litt sprøtt at Daniel, flere uker før han i det hele tatt er født, har fått så mye oppmerksomhet som han har. Han blir nok helt sikkert en veldig spesiell gutt.


Julia har gjort litt research på Internett de siste par dagene for å finne ut om det er mulig å utvide visumet jeg oppholder meg her på. Hun har ikke funnet noe entydig svar, men har funnet noen dokumenter som gir håp om at jeg kanskje kan slippe å reise hjem til Norge før henne og Daniel. I morgen kommer vi til å kontakte en immigrasjonsadvokat for å se om han kan hjelpe oss, så får vi bare håpe at vi finner en god løsning på situasjonen.

Og så kom Daniel…, trodde vi

Vi er i ferd med å passere fem uker her på sykehuset. Fem uker som Daniel har brukt til å vokse seg større og sterkere, og fem uker hvor vi har ventet tålmodig. Men sist fredag så det ut til at ventingen var over. Utpå fredags kvelden hadde Julia kraftige og regelmessige fødselsveer, de kraftigste veene hun har hatt hittil. Legen og sykepleierne virket sikre på at fødselen kom til å skje, og det blei ikke gjort noe for å prøve å stoppe fødselen. Vi forsonet oss med tanken og begynte å glede oss til at vi endelig skulle få møte Daniel. Men sånn blei det ikke. Nok en gang stoppet veene og nok en gang tok legene og sykepleierne feil.

Det var et lite antiklimaks da fødselen stoppet, etter at vi hadde innstilt oss på at den ville skje, og Julia trengte dagen etter på å omstille seg mentalt på at vi fortsatt trenger å vente tålmodig. Det var litt tungt, men nå går alt fint igjen, og vi gleder oss over at Daniel fortsatt er i Julias mage, det beste og tryggeste stedet for ham akkurat nå. Om to uker er det gode sjanser for at vi kan dra hjem til Julias foreldre, dersom Daniel ikke blir født innen den tid. Etter 34. graviditetsuke kan sykehuset som ligger i nærheten av huset til Julias foreldre ta imot Daniel, så da er vi ikke lengre avhengige av å være i nærheten av prematuravdelingen her på Sacred Heart.

Jeg har jobbet jevnt og trutt med oversettelsesoppdrag siden vi havnet på sykehuset, mens Julia ikke har hatt så veldig mye hun har trengt å gjøre, annet enn å ta det med ro. I forrige uke fikk hun imidlertid muligheten til å hjelpe ei venninne med korrekturlesing av en oppgave som hun og noen studievenner hadde skrevet på engelsk. Julia liker å lese korrektur og er også veldig dyktig til det, så det var fint for henne å ha litt å drive med i et par dager.

Alt har gått veldig bra så langt, forholdene tatt i betraktning, og det takker vi Gud for, men for et par dager siden begynte vi å tenke på visumet mitt og oppdaga at vi har en utfordring foran oss. Jeg oppholder meg her på en såkalt "visa waiver", som gir meg rett til å oppholde meg i USA i 90 dager uten visum. De 90 dagene går ut 8. mars, og i forhold til det vi veit så må jeg forlate USA innen den tid. Jeg blir faktisk nødt til å forlate Nord-Amerika for å ha muligheten til å komme tilbake til USA, så det betyr at jeg må fly til Europa. Vi prøver å finne ut om det finnes unntak og hva vi eventuelt skal gjøre dersom det ikke gjør det. Alt tyder jo på at fødselen vil skje innen den tid, selv om Julias termin er 23. mars, men dersom fødselen skulle drøye, vil det bli veldig vanskelig for meg å reise hjem. Enn så lenge prøver vi å ikke bekymre oss, men jobber optimistisk videre med saken.

Kjedsommelighet er bra..., men kjedelig

Vi nærmer oss sakte men sikkert 4 uker her på sykehuset. Hverdagen har ikke endra seg mye for Julia og meg. Vi er fortsatt på sykehuset, hvor den ene dagen likner den andre…, MEN én ting har endret seg betraktelig. Lille Daniel har hatt nesten fire uker til å utvikle og vokse seg større på, og det har han greid helt utmerket. I følge de siste to ultralydsundersøkelsene har han lagt på seg ca. 400 gram bare i løpet av de siste tre ukene og veier nå ca. 1700 gram. Han ligger et par uker foran skjemaet i forhold til vekst, og det er jo kjempeoppmuntrende, skjønt Julia begynner å bli litt nervøs for at han skal vokse seg så stor at det blir i meste laget dersom han skulle bli født rundt terminen (23. mars).

Vi hadde håpa at Julia kanskje skulle få reise hjem til foreldrene sine denne uka, men det blei det ikke noe av. Da Julia blei lagt inn på sykehuset var livmorhalsen hennes allerede halvveis åpen i forhold til hvor mye den trenger å åpne seg for fødselen. Legene sjekket ikke livmorhalsen på 3 uker for å unngå å sette i gang fødselen, men på søndag sjekket de igjen for å se om den kanskje hadde trukket seg sammen igjen. Det hadde den ikke, så derfor er vi fortsatt her. Sykehuset som ligger nærmest huset til Julias foreldre kan ta imot spedbarn født etter 34. svangerskapsuke, så hvis Daniel drøyer minst 4 uker til, så kan det hende at Julia kan dra hjem til foreldrene sine i begynnelsen av februar.


For det meste greier vi oss bra her på sykehuset, men det hender at vi går litt på veggen. Jeg har begynt å si at sykehusrommet vårt fungerer både som soverom, stue og kontor og synes vi bør henge et skilt utafor døra vår som sier "Welcome to our humble abode”. Vi er imidlertid heldige som har familie og gode venner som kommer på besøk. Min gamle romkamerat og to studievenner kjørte 9 timer hver vei (med overnattinger på reisa) og var sammen med oss hele lørdagen. Det gjorde inntrykk på oss. På fredag hadde vi besøk av Julias mor, tante og besteforeldre. Når Julias mor kommer på besøk har hun gjort det til en vane å snakke med Daniel. Da legger hun hodet ned på Julias mage og fører begge sider av dialogen. Klikk her for å se et videoklipp av en slik dialog.

Vårt nye hjem

Det er gått to og en halv uke nå siden Julia blei lagt inn på Sacred Heart Medical Center, og etter mye dramatikk den første dagen har alt vært nokså rolig. Men så for to dager siden fikk vi en påminnelse om hvorfor Julia fortsatt er på sykehuset. På fredag hadde hun regelmessige veer for første gang siden hun blei lagt inn. De greide legene å stoppe med en sprøyte, men siden fredag har hun hatt noen veer hver dag. Vi hadde begynt å håpe på at Julia kanskje kunne utskrives om en uke, men nå ser det ikke så lyst ut. Situasjonene er uansett bra. Det viktigste er jo at Daniel fortsatt ikke er født, og vi har fortsatt håp om at han drøyer.

Da vi giftet oss holdt vi mulighetene åpne for at vi en dag ville bosette oss i USA, men at vi skulle finne oss et ”hjem" her allerede nå, hadde vi aldri regnet med. Sykehuset her har jo på en måte blitt vårt hjem for nå. Ikke akkurat det vi hadde ønsket oss, men når situasjonen er som den er, så er det jo ganske fantastisk at vi begge kan bo på samme rom og at jeg kan ha et lite kontor her. Det er imidlertid en utfordring å jobbe når Julia før besøk, men for det meste får jeg god arbeidsro. Så får jeg heller finne meg et annet sted å jobbe de få gangene Julia er så heldig at hun får besøk.


Dersom Daniel skulle bli født før terminen, og det er jo fortsatt veldig sannsynlig, så har vi muligheten til å bo gratis i et gjestehus mens han er på sykehuset. Gjestehuset, som drives av Lions, ligger bare 5 minutters gange fra sykehuset, så jeg har allerede vært der og tatt en titt. Forholdene der ser veldig bra ut og hun som har ansvaret for driften er veldig koselig.


Innimellom går tankene til framtidsplanene våre. Hva skjer nå i forhold til å reise til Tanzania i august? Vi håper jo fortsatt at alt skal gå bra og at vi ikke trenger å gjøre så store endringer i planene. Julia ønsker fortsatt at vi skal være åpne for å reise i august, mens jeg nok er mer innstilt på å reise i januar 2008. Skulle det bli komplikasjoner, så kan det jo hende at vi må gjøre langt mer drastiske endringer enn det, men det orker vi ikke å tenke på en gang. Vi prøver å ta en dag av gangen og legger alt i Guds hender. Vi veit at våre bekymringer ikke hjelper noen ting, men det gjør derimot bønnene våre, og bønnene til alle dere som står sammen med oss. Takk for at dere fortsatt står sammen med oss. La oss takke ham for alt han har gjort og be om at han fortsatt lar det drøye før lille Daniel ser dagens lys.

Forandring fryder

GODT NYTTÅR!

Dagene på sykehuset begynner å bli ganske monotone, særlig for Julias del. Daniel drøyer fortsatt og det er vi jo veldig glade for, men det betyr også at Julia må holde senga. I dag var Julia imidlertid utenfor sykehuset for første gang siden hun ble innlagt for 11 dager sida. Julias mor og søster var på besøk og sammen dro vi til Starbucks for å drikke kaffe, med Julia i rullestol. Starbucks ligger ikke mer enn 150 meter fra sykehuset og vi tok med oss begrene vår og vendte tilbake til sykehuset før vi var ferdig med kaffen. Julia hadde ikke lyst å ta for store sjanser, men turen ga mersmak.

Nyttårsaften blei en rolig affære, men vi koste oss litt med den første delen av Lord of the Rings på DVD og litt snacks ved siden av. Til tross for at vi må være på sykehuset, så har vi det egentlig utrolig fint. Det er TV på rommet med rundt 50 kanaler, rommet har eget bad med dusj og Julia synes sykehusmaten er brukbar, om enn med litt lite variasjon. Sykehuspersonalet er fantastiske. De er utrolig vennlige og hjelpsomme.

For min del blir det mye restaurant og gatekjøkkenmat, heldigvis til en helt annen pris enn hva jeg måtte betalt i Norge. Jeg begynner å bli litt mer kjent i området, men har ennå ikke bevega meg så veldig langt unna sykehuset. I dag var jeg ute og jogga for andre gang på noen få dager. Jeg har finni en fantastisk fin løype i en park, som ligger en drøy kilometer unna. Jeg har bedt faren min sende meg fotballutstyret mitt og håper å kunne bli med på et lag så snart sesongen starter, etter at studentene kommer tilbake til universitetet her. Jeg har også hatt muligheten til å overnatte tre netter hos foreldrene til Julia, så det er ikke synd på meg.

Legene har sagt at det er mulig at Julia kan reise fra sykehuset før hun føder, men at det ikke er så veldig sannsynlig. De forventer fortsatt at fødselen vil skje snart, men om et par uker skal de sjekke om livmorhalsen til Julia har trukket seg sammen igjen og ut ifra det avgjøre hva som skjer videre.

Takk for all forbønn. Vi er overvelda over all den responsen vi har fått.