torsdag 28. desember 2006

Ingen nyheter = Gode nyheter

Vi har ikke hatt noen dramatiske endringer de siste dagene. Julia og Daniel er begge i god form. Julia må holde senga, men får lov til å gå litt 5 minutter et par ganger om dagen. Hun har litt hodepine og kvalme innimellom på grunn av medisinene hun tar, men er for det meste i god form. Det hender at hun har noen få veer, men hun har ikke hatt noen i dag. Daniel viser tegn på at han har det bra ved å sparke og røre på seg inne i mors mage.

Den siste natta har jeg overnatta hos foreldra til Julia, en drøy times kjøretur nord for sykehuset som Julia er innlagt ved. Det var deilig å være der og føle meg som hjemme. Her i Eugene, hvor sykehuset ligger, kommer jeg meg ikke noe særlig rundt fordi jeg ikke er kjent her. Forhåpentligvis får jeg tatt en joggetur i parken i morgen. Jeg håper også at jeg kan finne et sted å svømme og at jeg kan finne ut av bussrutene her i byen.

Mens jeg var i Philomath på besøk hos foreldra til Julia, overnatta Pamela, søstera til Julia, på sykehuset sammen med Julia. I dag morges hadde Julia en tredimensjonal ultralydsundersøkelse. Der fikk Julia se et tredimensjonalt bilde av Daniels ansikt. Legene gjorde også beregninger som viste at Daniel veier ca. 1300 gram og til tross for at han bare er 27 uker og 6 dager gammel, så sa legene at han var på størrelse med et foster på 29 uker. Det gleder vi oss over, men vi håper selvfølgelig fortsatt han vokser mye før han "bestemmer seg" for å komme ut.

Det er litt merkelig å være her på fødeavdelinga i den situasjonen vi er i. Hver dag møter jeg slektninger av fødende kvinner, som utålmodig sitter og venter på å få se barnet som skal bli født. For oss er jo situasjonen ganske annerledes. Vi gleder oss også veldig til å treffe lille Daniel, men vi håper fortsatt at det drøyer så lenge som mulig. Til tross for at det er fryktelig kjedelig for Julia å holde senga og spise sykehusmat hver dag, så er det et mye bedre alternativ enn at han blir født nå og må være på prematuravdelinga i mange uker.

tirsdag 26. desember 2006

En plutselig forandring...

Det er gått nesten ett og et halvt år siden Julia og jeg gifta oss i Oregon i Philomath, Oregon, og fra da og fram til torsdag forrige uke har livene våre gått mer eller mindre som planlagt… Men så plutselig skjedde det noe som forandra alle våre planer for de neste månedene. Vi er i USA på besøk hos Julias familie i Oregon, og etter planen skulle vi være her fra 8. til 31. desember. Sist torsdag, på 50-årsdagen til Julias mor, begynte Julia å få veer. Hun er bare 27 uker på vei i graviditeten, så vi regna ikke med at det var så veldig alvorlig, men bestemte oss etter hvert for å ta en tur på legevakta. Der fikk Julia medisiner for å stoppe veene, men timene gikk og ingenting så ut til å hjelpe. Sakte men sikkert begynte vi å ane alvoret i situasjonen, og det gikk opp for oss at lille Daniel Jakob så ut til å melde sin ankomst langt tidligere enn vi hadde regnet med og håpet på.


Etter 5 timer på Good Samaritan Hospital i Corvallis blei Julia fraktet i ambulanse til Sacred Heart Medical Center i Eugene, hvor de har en bedre prematuravdeling. Vi kom dit klokka åtte på kvelden, og legen sa at han forventet at Julia kom til å føde i løpet av natta. Det skjedde heldigvis ikke. Og i dag, 4 dager seinere, holder Daniel Jakob fortsatt til i mors mage. Det har gitt legene tid til å gi ham 2 doser med medisiner som skal utvikle lungene hans, slik at han er bedre forberedt på en evt. tidlig fødsel. Vi veit stadig ikke hva morgendagen vil bringe, men vi har godt håp om at han kanskje drøyer et par uker til eller mer. Uansett når Daniel blir født, så kommer vi til å være her i Eugene i minst to måneder. Julia blir på sykehuset til hun føder, og Daniel kan tidligst utskrives fra prematuravdelingen fire-fem uker før opprinnelig termin (23. mars) dersom det ikke oppstår komplikasjoner.


Vi står på venteliste til å bo på et gjestehus, som er drevet av Lions og ligger et par kvartaler unna sykehuset. Forholdene der ser veldig bra ut, og vi kan bo der gratis. Returen til Norge er utsatt inntil videre, men forhåpentligvis reiser vi hjem en gang i løpet av våren. Mens vi venter oppholder vi oss her på Sacred Heart. Julia får medisiner og må holde seg i ro, og jeg har en seng på rommet hennes og har faktisk begynt å jobbe. Fra november begynte jeg som frilans oversetter, hvor jeg oversetter tekster på oppdrag fra engelsk eller svensk til norsk. Jeg får alle oppdrag tilsendt per e-post, så nå har jeg laget meg mitt eget lille kontor på Julias rom.

Til tross for alt det vi har vært igjennom så har vi hele tiden opplevd fred og trygghet. Vi veit at Gud er med oss uansett hva vi måtte gå igjennom, og vi legger situasjonen vår fram for ham. Det er det eneste og det beste vi kan gjøre. Takk til alle dere som ber for oss og for lille Daniel (basert på en ultralydsundersøkelse som blei gjort for noen dager siden veier han bare 2,5 pund, dvs. ca. 1100 gram).