Mirakelbaby

I dag har vi nådd 33 uker av Julias graviditet, og til torsdag er det 6 uker siden Julia havnet på sykehuset. Julia har akkurat hatt en av sine to daglige økter hvor de sjekker babyens hjerteslag og bevegelse og om Julia har veer. Sjukepleieren som var her sa at ingen her hadde forventet at Julia skulle være på sykehuset så lenge uten å føde. Hun kalte vår lille Daniel for en mirakelbaby. Det er svært sjelden at fødselen utsettes med flere uker når livmorhalsen har åpnet seg til 5 cm, som i Julias tilfelle (faktisk har den antagelig åpnet seg mer enn det siden sist Julia blei sjekka). Vi kan ikke gjøre annet enn å takke Gud og alle dere som husker på oss i bønn. Det er jo litt sprøtt at Daniel, flere uker før han i det hele tatt er født, har fått så mye oppmerksomhet som han har. Han blir nok helt sikkert en veldig spesiell gutt.


Julia har gjort litt research på Internett de siste par dagene for å finne ut om det er mulig å utvide visumet jeg oppholder meg her på. Hun har ikke funnet noe entydig svar, men har funnet noen dokumenter som gir håp om at jeg kanskje kan slippe å reise hjem til Norge før henne og Daniel. I morgen kommer vi til å kontakte en immigrasjonsadvokat for å se om han kan hjelpe oss, så får vi bare håpe at vi finner en god løsning på situasjonen.

Og så kom Daniel…, trodde vi

Vi er i ferd med å passere fem uker her på sykehuset. Fem uker som Daniel har brukt til å vokse seg større og sterkere, og fem uker hvor vi har ventet tålmodig. Men sist fredag så det ut til at ventingen var over. Utpå fredags kvelden hadde Julia kraftige og regelmessige fødselsveer, de kraftigste veene hun har hatt hittil. Legen og sykepleierne virket sikre på at fødselen kom til å skje, og det blei ikke gjort noe for å prøve å stoppe fødselen. Vi forsonet oss med tanken og begynte å glede oss til at vi endelig skulle få møte Daniel. Men sånn blei det ikke. Nok en gang stoppet veene og nok en gang tok legene og sykepleierne feil.

Det var et lite antiklimaks da fødselen stoppet, etter at vi hadde innstilt oss på at den ville skje, og Julia trengte dagen etter på å omstille seg mentalt på at vi fortsatt trenger å vente tålmodig. Det var litt tungt, men nå går alt fint igjen, og vi gleder oss over at Daniel fortsatt er i Julias mage, det beste og tryggeste stedet for ham akkurat nå. Om to uker er det gode sjanser for at vi kan dra hjem til Julias foreldre, dersom Daniel ikke blir født innen den tid. Etter 34. graviditetsuke kan sykehuset som ligger i nærheten av huset til Julias foreldre ta imot Daniel, så da er vi ikke lengre avhengige av å være i nærheten av prematuravdelingen her på Sacred Heart.

Jeg har jobbet jevnt og trutt med oversettelsesoppdrag siden vi havnet på sykehuset, mens Julia ikke har hatt så veldig mye hun har trengt å gjøre, annet enn å ta det med ro. I forrige uke fikk hun imidlertid muligheten til å hjelpe ei venninne med korrekturlesing av en oppgave som hun og noen studievenner hadde skrevet på engelsk. Julia liker å lese korrektur og er også veldig dyktig til det, så det var fint for henne å ha litt å drive med i et par dager.

Alt har gått veldig bra så langt, forholdene tatt i betraktning, og det takker vi Gud for, men for et par dager siden begynte vi å tenke på visumet mitt og oppdaga at vi har en utfordring foran oss. Jeg oppholder meg her på en såkalt "visa waiver", som gir meg rett til å oppholde meg i USA i 90 dager uten visum. De 90 dagene går ut 8. mars, og i forhold til det vi veit så må jeg forlate USA innen den tid. Jeg blir faktisk nødt til å forlate Nord-Amerika for å ha muligheten til å komme tilbake til USA, så det betyr at jeg må fly til Europa. Vi prøver å finne ut om det finnes unntak og hva vi eventuelt skal gjøre dersom det ikke gjør det. Alt tyder jo på at fødselen vil skje innen den tid, selv om Julias termin er 23. mars, men dersom fødselen skulle drøye, vil det bli veldig vanskelig for meg å reise hjem. Enn så lenge prøver vi å ikke bekymre oss, men jobber optimistisk videre med saken.

Kjedsommelighet er bra..., men kjedelig

Vi nærmer oss sakte men sikkert 4 uker her på sykehuset. Hverdagen har ikke endra seg mye for Julia og meg. Vi er fortsatt på sykehuset, hvor den ene dagen likner den andre…, MEN én ting har endret seg betraktelig. Lille Daniel har hatt nesten fire uker til å utvikle og vokse seg større på, og det har han greid helt utmerket. I følge de siste to ultralydsundersøkelsene har han lagt på seg ca. 400 gram bare i løpet av de siste tre ukene og veier nå ca. 1700 gram. Han ligger et par uker foran skjemaet i forhold til vekst, og det er jo kjempeoppmuntrende, skjønt Julia begynner å bli litt nervøs for at han skal vokse seg så stor at det blir i meste laget dersom han skulle bli født rundt terminen (23. mars).

Vi hadde håpa at Julia kanskje skulle få reise hjem til foreldrene sine denne uka, men det blei det ikke noe av. Da Julia blei lagt inn på sykehuset var livmorhalsen hennes allerede halvveis åpen i forhold til hvor mye den trenger å åpne seg for fødselen. Legene sjekket ikke livmorhalsen på 3 uker for å unngå å sette i gang fødselen, men på søndag sjekket de igjen for å se om den kanskje hadde trukket seg sammen igjen. Det hadde den ikke, så derfor er vi fortsatt her. Sykehuset som ligger nærmest huset til Julias foreldre kan ta imot spedbarn født etter 34. svangerskapsuke, så hvis Daniel drøyer minst 4 uker til, så kan det hende at Julia kan dra hjem til foreldrene sine i begynnelsen av februar.


For det meste greier vi oss bra her på sykehuset, men det hender at vi går litt på veggen. Jeg har begynt å si at sykehusrommet vårt fungerer både som soverom, stue og kontor og synes vi bør henge et skilt utafor døra vår som sier "Welcome to our humble abode”. Vi er imidlertid heldige som har familie og gode venner som kommer på besøk. Min gamle romkamerat og to studievenner kjørte 9 timer hver vei (med overnattinger på reisa) og var sammen med oss hele lørdagen. Det gjorde inntrykk på oss. På fredag hadde vi besøk av Julias mor, tante og besteforeldre. Når Julias mor kommer på besøk har hun gjort det til en vane å snakke med Daniel. Da legger hun hodet ned på Julias mage og fører begge sider av dialogen. Klikk her for å se et videoklipp av en slik dialog.

Vårt nye hjem

Det er gått to og en halv uke nå siden Julia blei lagt inn på Sacred Heart Medical Center, og etter mye dramatikk den første dagen har alt vært nokså rolig. Men så for to dager siden fikk vi en påminnelse om hvorfor Julia fortsatt er på sykehuset. På fredag hadde hun regelmessige veer for første gang siden hun blei lagt inn. De greide legene å stoppe med en sprøyte, men siden fredag har hun hatt noen veer hver dag. Vi hadde begynt å håpe på at Julia kanskje kunne utskrives om en uke, men nå ser det ikke så lyst ut. Situasjonene er uansett bra. Det viktigste er jo at Daniel fortsatt ikke er født, og vi har fortsatt håp om at han drøyer.

Da vi giftet oss holdt vi mulighetene åpne for at vi en dag ville bosette oss i USA, men at vi skulle finne oss et ”hjem" her allerede nå, hadde vi aldri regnet med. Sykehuset her har jo på en måte blitt vårt hjem for nå. Ikke akkurat det vi hadde ønsket oss, men når situasjonen er som den er, så er det jo ganske fantastisk at vi begge kan bo på samme rom og at jeg kan ha et lite kontor her. Det er imidlertid en utfordring å jobbe når Julia før besøk, men for det meste får jeg god arbeidsro. Så får jeg heller finne meg et annet sted å jobbe de få gangene Julia er så heldig at hun får besøk.


Dersom Daniel skulle bli født før terminen, og det er jo fortsatt veldig sannsynlig, så har vi muligheten til å bo gratis i et gjestehus mens han er på sykehuset. Gjestehuset, som drives av Lions, ligger bare 5 minutters gange fra sykehuset, så jeg har allerede vært der og tatt en titt. Forholdene der ser veldig bra ut og hun som har ansvaret for driften er veldig koselig.


Innimellom går tankene til framtidsplanene våre. Hva skjer nå i forhold til å reise til Tanzania i august? Vi håper jo fortsatt at alt skal gå bra og at vi ikke trenger å gjøre så store endringer i planene. Julia ønsker fortsatt at vi skal være åpne for å reise i august, mens jeg nok er mer innstilt på å reise i januar 2008. Skulle det bli komplikasjoner, så kan det jo hende at vi må gjøre langt mer drastiske endringer enn det, men det orker vi ikke å tenke på en gang. Vi prøver å ta en dag av gangen og legger alt i Guds hender. Vi veit at våre bekymringer ikke hjelper noen ting, men det gjør derimot bønnene våre, og bønnene til alle dere som står sammen med oss. Takk for at dere fortsatt står sammen med oss. La oss takke ham for alt han har gjort og be om at han fortsatt lar det drøye før lille Daniel ser dagens lys.

Forandring fryder

GODT NYTTÅR!

Dagene på sykehuset begynner å bli ganske monotone, særlig for Julias del. Daniel drøyer fortsatt og det er vi jo veldig glade for, men det betyr også at Julia må holde senga. I dag var Julia imidlertid utenfor sykehuset for første gang siden hun ble innlagt for 11 dager sida. Julias mor og søster var på besøk og sammen dro vi til Starbucks for å drikke kaffe, med Julia i rullestol. Starbucks ligger ikke mer enn 150 meter fra sykehuset og vi tok med oss begrene vår og vendte tilbake til sykehuset før vi var ferdig med kaffen. Julia hadde ikke lyst å ta for store sjanser, men turen ga mersmak.

Nyttårsaften blei en rolig affære, men vi koste oss litt med den første delen av Lord of the Rings på DVD og litt snacks ved siden av. Til tross for at vi må være på sykehuset, så har vi det egentlig utrolig fint. Det er TV på rommet med rundt 50 kanaler, rommet har eget bad med dusj og Julia synes sykehusmaten er brukbar, om enn med litt lite variasjon. Sykehuspersonalet er fantastiske. De er utrolig vennlige og hjelpsomme.

For min del blir det mye restaurant og gatekjøkkenmat, heldigvis til en helt annen pris enn hva jeg måtte betalt i Norge. Jeg begynner å bli litt mer kjent i området, men har ennå ikke bevega meg så veldig langt unna sykehuset. I dag var jeg ute og jogga for andre gang på noen få dager. Jeg har finni en fantastisk fin løype i en park, som ligger en drøy kilometer unna. Jeg har bedt faren min sende meg fotballutstyret mitt og håper å kunne bli med på et lag så snart sesongen starter, etter at studentene kommer tilbake til universitetet her. Jeg har også hatt muligheten til å overnatte tre netter hos foreldrene til Julia, så det er ikke synd på meg.

Legene har sagt at det er mulig at Julia kan reise fra sykehuset før hun føder, men at det ikke er så veldig sannsynlig. De forventer fortsatt at fødselen vil skje snart, men om et par uker skal de sjekke om livmorhalsen til Julia har trukket seg sammen igjen og ut ifra det avgjøre hva som skjer videre.

Takk for all forbønn. Vi er overvelda over all den responsen vi har fått.