Daniel er blitt 12 dager gammel og sjarmerer foreldra sine og alle andre han møter i senk. Vi er veldig lykkelige og nyter hver dag med vår lille mirakelgutt. Så langt har vi vært bortskjemt med en liten gutt som sover godt om natta og som sjelden skriker. Han er våken et par timer om dagen, og da ser han på oss med store blå øyne. Tante, onklene og besteforeldrene her i USA er stolte glade, mens onkel, tante, kusiner og besteforeldre i Norge gleder seg til å møte lille Daniel.
Vi hadde forventet at jeg skulle være i Norge på denne tida, men så greide vi å ordne visumsituasjonen på en bedre måte. I USA er det vanlige at de folkevalgte hjelper sine velgere med byråkratiet, så vi kontaktet kontoret til en av senatorene for Oregon angående visumet mitt. De fant ut for oss at det var mulig for meg å søke på visum ved det amerikanske konsulatet i Vancouver, så på tirsdag kjørte jeg dit, var til visumintervju og besøkte venner fra studietida i Canada. Da jeg hentet passet mitt på konsulatet dagen etter intervjuet fikk jeg hakeslipp. Vi hadde håpet at jeg ville få et par måneders visum, men i stedet ga de meg et 10 års visum (passet mitt er imidlertid bare gyldig i 6 år til). Det betyr at jeg nå kan besøke USA for 6 måneder av gangen de neste 6 årene, i stedet for 3 måneder av gangen slik det er for nordmenn uten visum.
Takk for alle gratulasjoner og lykkeønskninger både på bloggen vår og per e-post. Det har vært helt overveldende.
Jeg har lagt ut flere bilder og et videoklipp på fotoalbumet vårt og kommer til å legge ut flere bilder og videoklipp etter hvert.
PS! Jeg fikk nettopp nå vite at Daniel har fått sitt amerikanske personnummer (social security number). Antagelig kan vi hente fødselsattesten hans på mandag og deretter gå og søke om pass. Hurtigbehandling av pass tar ca. 2 uker, så det betyr at vi antagelig vil være hjemme i Norge mot slutten av denne måneden.
