Status Quo

Vi nærmer oss 2 måneder her på sykehuset og jeg begynner å gå tom for ting å skrive om. Det har rett og slett ikke vært de helt store forandringene den siste uka. Ja, det er vel ikke helt sant forresten. Tirsdag for en drøy uke hadde Julia sine kraftigste fødselsveer så langt. Nok en gang trodde legene at tida for fødselen var kommet, og nok en gang stoppet veene. I og med resultatet av fostervannsprøva dagen før, som viste at Daniels lunger ikke var ferdig utviklet ennå, var vi veldig glade for at han "valgte" å drøye det enda litt lenger.

Om et par dager vil legene slutte å gi Julia den medisinen hun har fått mens hun har vært innlagt på sykehuset, og dersom alt holder seg stabilt drar vi hjem til Julias foreldre på mandag. Legene føler seg sikre på at to ekstra uker samt steroidsprøytene skal være nok til at Daniels lunger nå er sterke nok til at han ikke er avhengig av prematuravdelinga her på Sacred Heart når han blir født. Vi gleder oss til å reise hjem til Julias foreldre, men har lært oss til å ikke ta gledene på forskudd. Ting endrer seg fort, selv om vi vanskelig kan se at noe annet en selve fødselen skulle kunne stoppe oss fra å dra fra sykehuset nå.

Legene virker fortsatt sikre på at Daniel vil bli født før jeg må forlate USA 7. mars, men vi har ikke tillit til noen spådommer. De har ikke slått til ennå. Det blir jo spennende å se hvordan det går, men vi håper inderlig at det ordner seg slik at jeg får med meg fødselen, og aller helst at vi kan reise hjem til Norge sammen også. Det kan godt hende at jeg må ta en tur til Norge og så reise tilbake igjen. I så fall håper vi at fødselen ikke skjer mens jeg er borte.