Tålmodighetsprøva er ikke over...

I dag var dagen vi trodde vi skulle få nye omgivelser. En av legene tok en fostervannsprøve i dag morges for å se om Daniels lunger var ferdig utviklet. Dersom det hadde vært tilfelle, ville han ikke lenger vært avhengig av å være i nærheten av prematuravdelingen her på Sacred Heart, sånn at vi kunne ha reist hjem til Julias foreldre. Men på en skala hvor 1,0 er "umodne" lunger og 2,0 er "modne" lunger var resultatet av prøven vår 1,0. Legen sa at sein utvikling av lungene er et mer utbredt problem i Nord-Europa enn i resten av verden, så jeg bærer vel et visst ansvar for resultatet.

Da Julia blei lagt inn på sykehuset fikk hun to sprøyter med steroider for at Daniels lunger skulle utvikle seg fortere. Vanligvis gjentas ikke denne prosedyren, men i dag fikk Julia en nye sprøyte med steroider, og i morgen vil hun få en til. Daniel har fått mange nye lungeceller på de seks ukene som har gått siden forrige runde med steroider, så forhåpentligvis kan disse sprøytene føre til at disse cellene utvikler seg raskere. Om to uker vil legene ta en ny fostervannsprøve, så sant Daniel ikke blir født innen den tid, og dersom resultatene er bedre da, vil Julia utskrives fra sykehuset. Vi er uansett ved godt mot, og til tross for at vi hadde gledet oss til å reise hjem til Julias foreldre, så har vi taklet denne nedturen bra.

Så langt har legene og sykepleierne tatt feil hver gang de har prøvd å forutsi noe om fødselen, så kanskje Daniel ikke blir født før terminen 23. mars. Legen sa imidlertid at han ser det som svært sansynlig at Daniel vil bli født tidsnok til at vi alle tre kan reise hjem til Norge før visumet mitt løper ut 7. mars. Vi veit ikke riktig hva vi skal tro, men til tross for det vi har gått igjenom de siste 6 ukene har vi hele tida vært fylt med fred i tillit til at Gud tar hånd om oss. Han har vist seg trofast og holder oss fast i sin hånd. Vårt håp hviler hos ham som er Herre over fortid, nåtid og framtid.