Ventinga er endelig over

Endelig, etter over to måneder med venting og mye spenning kom Daniel til verden i går kveld, 26. februar klokka 22.09 (27/2 klokka 07.09 norsk tid). Han veier 3233 gram og er 48 cm lang, og det må vel sies og være ganske bra, særlig tatt i betraktning at han ble født 3 uker før termin.

Det hele startet med at Julia var til en legeundersøkelse i går formiddag. Hun hadde hatt en del smerter og ubehag om morgenen. Da legen fant ut at livmorhalsen hennes hadde utvidet seg til 7 cm, spurte hun om Julia ville at de skulle ta vannet. Den beslutningen var ganske enkel, så klokka 1 tok de vannet. Noen timer seinere var fødselen i full gang, og smertene blei mer og mer intense. Til slutt bestemte Julia seg for at hun ønsket noe for å takle smertene, og etter det gikk det mye greiere. Epiduralen tok det meste av smertene, men Julia måtte fortsatt arbeide hardt med å skyve Daniel ut. Etter tre og en halv time med "skyving" var ventingen endelig over.


Vi er fantastisk letta og glade. Vi har fått en frisk og velskapt gutt, som ikke er avhengig av å være i en kuvøse. Jeg har lagt ut noen bilder på vårt online fotoalbum og vil legge ut flere bilder i dagene som kommer.


Om en uke reiser jeg hjem til Norge. Antageligvis blir jeg kun hjemme i en uke før jeg reiser tilbake til USA, sånn at jeg kan være sammen med Julia og Daniel. Før Daniel kan reise trenger han et pass, men for å få det, må vi først vente på fødselsattesten hans og et amerikansk personnummer. Vi veit ikke sikkert, men det ser ut som vi kan reise hjem som familie til Norge i slutten av mars eller begynnelsen av april.

Status Quo

Vi nærmer oss 2 måneder her på sykehuset og jeg begynner å gå tom for ting å skrive om. Det har rett og slett ikke vært de helt store forandringene den siste uka. Ja, det er vel ikke helt sant forresten. Tirsdag for en drøy uke hadde Julia sine kraftigste fødselsveer så langt. Nok en gang trodde legene at tida for fødselen var kommet, og nok en gang stoppet veene. I og med resultatet av fostervannsprøva dagen før, som viste at Daniels lunger ikke var ferdig utviklet ennå, var vi veldig glade for at han "valgte" å drøye det enda litt lenger.

Om et par dager vil legene slutte å gi Julia den medisinen hun har fått mens hun har vært innlagt på sykehuset, og dersom alt holder seg stabilt drar vi hjem til Julias foreldre på mandag. Legene føler seg sikre på at to ekstra uker samt steroidsprøytene skal være nok til at Daniels lunger nå er sterke nok til at han ikke er avhengig av prematuravdelinga her på Sacred Heart når han blir født. Vi gleder oss til å reise hjem til Julias foreldre, men har lært oss til å ikke ta gledene på forskudd. Ting endrer seg fort, selv om vi vanskelig kan se at noe annet en selve fødselen skulle kunne stoppe oss fra å dra fra sykehuset nå.

Legene virker fortsatt sikre på at Daniel vil bli født før jeg må forlate USA 7. mars, men vi har ikke tillit til noen spådommer. De har ikke slått til ennå. Det blir jo spennende å se hvordan det går, men vi håper inderlig at det ordner seg slik at jeg får med meg fødselen, og aller helst at vi kan reise hjem til Norge sammen også. Det kan godt hende at jeg må ta en tur til Norge og så reise tilbake igjen. I så fall håper vi at fødselen ikke skjer mens jeg er borte.

Tålmodighetsprøva er ikke over...

I dag var dagen vi trodde vi skulle få nye omgivelser. En av legene tok en fostervannsprøve i dag morges for å se om Daniels lunger var ferdig utviklet. Dersom det hadde vært tilfelle, ville han ikke lenger vært avhengig av å være i nærheten av prematuravdelingen her på Sacred Heart, sånn at vi kunne ha reist hjem til Julias foreldre. Men på en skala hvor 1,0 er "umodne" lunger og 2,0 er "modne" lunger var resultatet av prøven vår 1,0. Legen sa at sein utvikling av lungene er et mer utbredt problem i Nord-Europa enn i resten av verden, så jeg bærer vel et visst ansvar for resultatet.

Da Julia blei lagt inn på sykehuset fikk hun to sprøyter med steroider for at Daniels lunger skulle utvikle seg fortere. Vanligvis gjentas ikke denne prosedyren, men i dag fikk Julia en nye sprøyte med steroider, og i morgen vil hun få en til. Daniel har fått mange nye lungeceller på de seks ukene som har gått siden forrige runde med steroider, så forhåpentligvis kan disse sprøytene føre til at disse cellene utvikler seg raskere. Om to uker vil legene ta en ny fostervannsprøve, så sant Daniel ikke blir født innen den tid, og dersom resultatene er bedre da, vil Julia utskrives fra sykehuset. Vi er uansett ved godt mot, og til tross for at vi hadde gledet oss til å reise hjem til Julias foreldre, så har vi taklet denne nedturen bra.

Så langt har legene og sykepleierne tatt feil hver gang de har prøvd å forutsi noe om fødselen, så kanskje Daniel ikke blir født før terminen 23. mars. Legen sa imidlertid at han ser det som svært sansynlig at Daniel vil bli født tidsnok til at vi alle tre kan reise hjem til Norge før visumet mitt løper ut 7. mars. Vi veit ikke riktig hva vi skal tro, men til tross for det vi har gått igjenom de siste 6 ukene har vi hele tida vært fylt med fred i tillit til at Gud tar hånd om oss. Han har vist seg trofast og holder oss fast i sin hånd. Vårt håp hviler hos ham som er Herre over fortid, nåtid og framtid.