Vi nærmer oss sakte men sikkert 4 uker her på sykehuset. Hverdagen har ikke endra seg mye for Julia og meg. Vi er fortsatt på sykehuset, hvor den ene dagen likner den andre…, MEN én ting har endret seg betraktelig. Lille Daniel har hatt nesten fire uker til å utvikle og vokse seg større på, og det har han greid helt utmerket. I følge de siste to ultralydsundersøkelsene har han lagt på seg ca. 400 gram bare i løpet av de siste tre ukene og veier nå ca. 1700 gram. Han ligger et par uker foran skjemaet i forhold til vekst, og det er jo kjempeoppmuntrende, skjønt Julia begynner å bli litt nervøs for at han skal vokse seg så stor at det blir i meste laget dersom han skulle bli født rundt terminen (23. mars).
Vi hadde håpa at Julia kanskje skulle få reise hjem til foreldrene sine denne uka, men det blei det ikke noe av. Da Julia blei lagt inn på sykehuset var livmorhalsen hennes allerede halvveis åpen i forhold til hvor mye den trenger å åpne seg for fødselen. Legene sjekket ikke livmorhalsen på 3 uker for å unngå å sette i gang fødselen, men på søndag sjekket de igjen for å se om den kanskje hadde trukket seg sammen igjen. Det hadde den ikke, så derfor er vi fortsatt her. Sykehuset som ligger nærmest huset til Julias foreldre kan ta imot spedbarn født etter 34. svangerskapsuke, så hvis Daniel drøyer minst 4 uker til, så kan det hende at Julia kan dra hjem til foreldrene sine i begynnelsen av februar.
For det meste greier vi oss bra her på sykehuset, men det hender at vi går litt på veggen. Jeg har begynt å si at sykehusrommet vårt fungerer både som soverom, stue og kontor og synes vi bør henge et skilt utafor døra vår som sier "Welcome to our humble abode”. Vi er imidlertid heldige som har familie og gode venner som kommer på besøk. Min gamle romkamerat og to studievenner kjørte 9 timer hver vei (med overnattinger på reisa) og var sammen med oss hele lørdagen. Det gjorde inntrykk på oss. På fredag hadde vi besøk av Julias mor, tante og besteforeldre. Når Julias mor kommer på besøk har hun gjort det til en vane å snakke med Daniel. Da legger hun hodet ned på Julias mage og fører begge sider av dialogen. Klikk her for å se et videoklipp av en slik dialog.
Vi hadde håpa at Julia kanskje skulle få reise hjem til foreldrene sine denne uka, men det blei det ikke noe av. Da Julia blei lagt inn på sykehuset var livmorhalsen hennes allerede halvveis åpen i forhold til hvor mye den trenger å åpne seg for fødselen. Legene sjekket ikke livmorhalsen på 3 uker for å unngå å sette i gang fødselen, men på søndag sjekket de igjen for å se om den kanskje hadde trukket seg sammen igjen. Det hadde den ikke, så derfor er vi fortsatt her. Sykehuset som ligger nærmest huset til Julias foreldre kan ta imot spedbarn født etter 34. svangerskapsuke, så hvis Daniel drøyer minst 4 uker til, så kan det hende at Julia kan dra hjem til foreldrene sine i begynnelsen av februar.
For det meste greier vi oss bra her på sykehuset, men det hender at vi går litt på veggen. Jeg har begynt å si at sykehusrommet vårt fungerer både som soverom, stue og kontor og synes vi bør henge et skilt utafor døra vår som sier "Welcome to our humble abode”. Vi er imidlertid heldige som har familie og gode venner som kommer på besøk. Min gamle romkamerat og to studievenner kjørte 9 timer hver vei (med overnattinger på reisa) og var sammen med oss hele lørdagen. Det gjorde inntrykk på oss. På fredag hadde vi besøk av Julias mor, tante og besteforeldre. Når Julias mor kommer på besøk har hun gjort det til en vane å snakke med Daniel. Da legger hun hodet ned på Julias mage og fører begge sider av dialogen. Klikk her for å se et videoklipp av en slik dialog.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar