Vårt nye hjem

Det er gått to og en halv uke nå siden Julia blei lagt inn på Sacred Heart Medical Center, og etter mye dramatikk den første dagen har alt vært nokså rolig. Men så for to dager siden fikk vi en påminnelse om hvorfor Julia fortsatt er på sykehuset. På fredag hadde hun regelmessige veer for første gang siden hun blei lagt inn. De greide legene å stoppe med en sprøyte, men siden fredag har hun hatt noen veer hver dag. Vi hadde begynt å håpe på at Julia kanskje kunne utskrives om en uke, men nå ser det ikke så lyst ut. Situasjonene er uansett bra. Det viktigste er jo at Daniel fortsatt ikke er født, og vi har fortsatt håp om at han drøyer.

Da vi giftet oss holdt vi mulighetene åpne for at vi en dag ville bosette oss i USA, men at vi skulle finne oss et ”hjem" her allerede nå, hadde vi aldri regnet med. Sykehuset her har jo på en måte blitt vårt hjem for nå. Ikke akkurat det vi hadde ønsket oss, men når situasjonen er som den er, så er det jo ganske fantastisk at vi begge kan bo på samme rom og at jeg kan ha et lite kontor her. Det er imidlertid en utfordring å jobbe når Julia før besøk, men for det meste får jeg god arbeidsro. Så får jeg heller finne meg et annet sted å jobbe de få gangene Julia er så heldig at hun får besøk.


Dersom Daniel skulle bli født før terminen, og det er jo fortsatt veldig sannsynlig, så har vi muligheten til å bo gratis i et gjestehus mens han er på sykehuset. Gjestehuset, som drives av Lions, ligger bare 5 minutters gange fra sykehuset, så jeg har allerede vært der og tatt en titt. Forholdene der ser veldig bra ut og hun som har ansvaret for driften er veldig koselig.


Innimellom går tankene til framtidsplanene våre. Hva skjer nå i forhold til å reise til Tanzania i august? Vi håper jo fortsatt at alt skal gå bra og at vi ikke trenger å gjøre så store endringer i planene. Julia ønsker fortsatt at vi skal være åpne for å reise i august, mens jeg nok er mer innstilt på å reise i januar 2008. Skulle det bli komplikasjoner, så kan det jo hende at vi må gjøre langt mer drastiske endringer enn det, men det orker vi ikke å tenke på en gang. Vi prøver å ta en dag av gangen og legger alt i Guds hender. Vi veit at våre bekymringer ikke hjelper noen ting, men det gjør derimot bønnene våre, og bønnene til alle dere som står sammen med oss. Takk for at dere fortsatt står sammen med oss. La oss takke ham for alt han har gjort og be om at han fortsatt lar det drøye før lille Daniel ser dagens lys.