Og så kom Daniel…, trodde vi

Vi er i ferd med å passere fem uker her på sykehuset. Fem uker som Daniel har brukt til å vokse seg større og sterkere, og fem uker hvor vi har ventet tålmodig. Men sist fredag så det ut til at ventingen var over. Utpå fredags kvelden hadde Julia kraftige og regelmessige fødselsveer, de kraftigste veene hun har hatt hittil. Legen og sykepleierne virket sikre på at fødselen kom til å skje, og det blei ikke gjort noe for å prøve å stoppe fødselen. Vi forsonet oss med tanken og begynte å glede oss til at vi endelig skulle få møte Daniel. Men sånn blei det ikke. Nok en gang stoppet veene og nok en gang tok legene og sykepleierne feil.

Det var et lite antiklimaks da fødselen stoppet, etter at vi hadde innstilt oss på at den ville skje, og Julia trengte dagen etter på å omstille seg mentalt på at vi fortsatt trenger å vente tålmodig. Det var litt tungt, men nå går alt fint igjen, og vi gleder oss over at Daniel fortsatt er i Julias mage, det beste og tryggeste stedet for ham akkurat nå. Om to uker er det gode sjanser for at vi kan dra hjem til Julias foreldre, dersom Daniel ikke blir født innen den tid. Etter 34. graviditetsuke kan sykehuset som ligger i nærheten av huset til Julias foreldre ta imot Daniel, så da er vi ikke lengre avhengige av å være i nærheten av prematuravdelingen her på Sacred Heart.

Jeg har jobbet jevnt og trutt med oversettelsesoppdrag siden vi havnet på sykehuset, mens Julia ikke har hatt så veldig mye hun har trengt å gjøre, annet enn å ta det med ro. I forrige uke fikk hun imidlertid muligheten til å hjelpe ei venninne med korrekturlesing av en oppgave som hun og noen studievenner hadde skrevet på engelsk. Julia liker å lese korrektur og er også veldig dyktig til det, så det var fint for henne å ha litt å drive med i et par dager.

Alt har gått veldig bra så langt, forholdene tatt i betraktning, og det takker vi Gud for, men for et par dager siden begynte vi å tenke på visumet mitt og oppdaga at vi har en utfordring foran oss. Jeg oppholder meg her på en såkalt "visa waiver", som gir meg rett til å oppholde meg i USA i 90 dager uten visum. De 90 dagene går ut 8. mars, og i forhold til det vi veit så må jeg forlate USA innen den tid. Jeg blir faktisk nødt til å forlate Nord-Amerika for å ha muligheten til å komme tilbake til USA, så det betyr at jeg må fly til Europa. Vi prøver å finne ut om det finnes unntak og hva vi eventuelt skal gjøre dersom det ikke gjør det. Alt tyder jo på at fødselen vil skje innen den tid, selv om Julias termin er 23. mars, men dersom fødselen skulle drøye, vil det bli veldig vanskelig for meg å reise hjem. Enn så lenge prøver vi å ikke bekymre oss, men jobber optimistisk videre med saken.